Allmennheten versus storskala vindkraftindustri

Ett av våre viktigste goder for velferd og industri, har vært billig og ren strøm. De siste årene har sentralmakta innført nye lover og regler, ja, til og med tatt i bruk tvang overfor oss som individer og overfor kommunene.

Strømprisene øker og skal tilpasses nivået i utlandet. Det bygges overføringslinjer, eksportkabler og hundrevis av vindturbiner med veianlegg i inngrepsfri natur.

Kostnadene er formidable og dekkes av subsidier via såkalt grønne sertifikater, tilskudd via Enova, skattefordeler og andre økonomiske insentiver som finansieres av deg og meg.

På 2000-tallet ble vindkraft presentert som et tiltak for å berge klimaet. Motivet for dagens regjerings er næringsutvikling. Nytten er svært meget marginal, hva gjelder effekten på klimaet så vel som arbeidsplasser.

Det er dokumentert at vindturbiner medfører store skader; på leveområder og beiter for dyr, helse og trivsel, massedrap av fugl og insekter mm. Skadene på liv og helse knyttet til infralyd og akustisk forurensing er ikke-tema her i landet. Kostnadene med ødeleggelsene av natur belastes ikke prosjektene. Vindkraft innebærer store ulemper og økonomiske kostnader for innbyggere og næringsliv.

Når dokumenterte fakta neglisjeres, gir det grobunn for stadig større misnøye, mistillit og opprør. Det starter naturlig nok i bygdene som rammes av disse gigantiske kraftanleggene. Rasjonelle fakta avdekkes og brettes nå ut for folk flest via sosiale medier. Bygdefolk jobber i motvind, neglisjeres og latterliggjøres, men de eier fakta, og motvind skaper dobbel styrke.

Frøya-saka har bidratt til å avdekke de mange dilemmaene og tvilsomme sider ved denne dramatiske endringa av landet og av velferdsgodene. Dette er en sak som mange bør studere, fra A til Å. Direktøren i Trønderenergi opptrer som politisk aktør, og går, sammen med hele kraftbransjen, til krig mot folket og mot Frøya kommune. Vanlige regelverk er satt til side, av Fylkesmannen i Trøndelag og av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, sannsynligvis på grunn av de økonomiske avtalene utbyggerselskapet har inngått. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende og burde få alle alarmklokker til å ringe og forskerne til å kaste seg over funnene.

Torsdag 25. april samlet Landssammenslutninga for Norske Vindkraftkommuner (LNVK) og Kraftfylka ordførere, rådmenn og ansatte i kommuner og fylkeskommuner til seminar på Gardermoen. Utgangspunktet var forslaget til Nasjonal ramme for vindkraft, og NVE og OED orienterte om forslaget og høringsprosessen.

Fra programmet leser vi: «Vi ønsker å belyse helheten og sammenhengen mellom energipolitikk, klima, miljøpolitikk og lokale hensyn. Vi får oppdatert og god informasjon fra myndigheter, forskningsinstitusjoner, miljøorganisasjoner, samt kommuner og fylkeskommuner». Likevel var verken skader og risiko ved vindindustri, Frøya-saka eller opprøret mot vindindustrien temaer på seminaret.

Det er folkeopprør i Norge mot galopperende strømpriser, eksportkabler og vindindustri. Folk opplever det som skjer som maktovergrep, fra NVE, OED og multinasjonale selskaper i spann med norske selskaper, for eksempel det kommunalt eide Trønderenergi.

Motstanden forsterkes når utbyggerselskaper ber politi og regjering bruke tvang. NHO Reiseliv og natur- og friluftslivsorganisasjoner som Naturvernforbundet, Den Norske Turistforening, Norsk Ornitologisk Forening, Norges Jeger- og Fiskeforening, Norske naturfotografer og La Naturen Leve, vil ha stans i utbygginga av vindindustri.

I tida framover må de kommunene som er hardest rammet, belage seg på mange reaksjoner i befolkninga; bygdekonflikter, helseproblemer, avvikling av bedrifter, fraflytting og mer til. Dette kalles normalt ikke utvikling.

Slike perspektiver har sekretariatet til LNVK ikke sett som interessante. Det er grunn til å reagere på at LNVK i sitt arbeid ikke gir plass til risikoen for skader på natur og helse og økonomiske tap som følge av vindindustri – temaer som er av den største interesse for kommunene og deres befolkning. Så kontroversiell og skadelig som denne industrien er, bør en kommunesammenslutning som LNVK ta de mange folkeaksjoner og opprøret på alvor. Det betinger våkne politiske ledere.

Kommunene skal først og fremst tjene befolkningas ve og vel, og vil derfor være tjent med et mer realitetsorientert og balansert fokus enn det som var lagt opp til i årets samling. Man må kunne stole på at folkets tillitsvalgte ser at intakt natur og folkehelse er viktigere enn vindkraftindustri. For en sammenslutning for kommuner som faktisk er rammet av en industri som er belastende og uten synlige fordeler, er det nok ikke særlig smart å ha Smøla vindpark AS som sekretariat.

Energipolitikk er komplisert og krever kunnskaper. Mange har latt seg påvirke av lobbyister som arbeider under fyndord som «klimatiltak», «fornybar» og «grønt skifte». Riksmediene har vist liten interesse, og det er mange tema og kunnskaper som ikke har kommet fram til politikerne, verken på lokalt eller nasjonalt nivå.

For å lette saksbehandlinga, har Stortinget gjort kommunene om til høringspart. I mange kommuner behandler man konsesjonssøknader og MTA-planer som om dette dreier seg om ordinære reguleringsplansaker, og kun i planutvalget, ikke i kommunestyret.

Ikke alle kommuner vurderer innspill fra andre. Korrigeringer vedrørende manglende data blir det oftest frivillige idealister som framskaffer, for døve ører. Plansaker om vindkraft handler om opptil flere hundre turbiner og milevis med veianlegg i naturen, men blir behandlet som om det var ubetydelige detaljsaker.

Erfaringene viser at verken kommunene eller andre offentlige vesen er rigget for å forholde seg til vindkraftbransjen og dens pågående selgere og lobbyister. Selv om stadig flere kommuner våkner og avviser utbygging, er det fortsatt noen som lar seg påvirke av sjarmerende selgere og stiller seg positive til nedbygging av sine «jordbærsteder» mot lovnader om gapahuker og småpenger.