Beslutningstakere og hjelpere må tenke utenfor boksen

Barneombud Inga Bejer Engh har som alltid gode betraktninger rundt samarbeidet mellom hjelpere i kronikken «Gode intensjoner er ikke nok». Vi støtter hennes konkrete forslag til løsninger. Utfordringene hun beskriver er blant annet spesialisthelsetjenesten og barnevernstjenestens ansvar, og vi ønsker som henne å bidra med løsninger.

Stillasbyggerne ved Akershus universitetssykehus (Ahus) er en «hybrid» mellom barnevernstjenester og spesialisthelsetjenester. Vi følger opp de mest sårbare barna i samfunnet, og tar ansvar for mellomrommet ingen ønsker at barna skal falle igjennom. Vi analyserer stillaset (nettverket) rundt barn for å se hvor skoen trykker, og finner ofte samarbeidsproblemer. Det er like viktig å behandle det som opprettholder problemer som barnas egnes problemer, også når samarbeidet mellom hjelperne er et av problemene. Andre bransjer bruker metoder for å håndtere konflikter og samarbeidsproblemer. Det er lite tradisjon for å bruke slike verktøy i helsevesen og barnevern.

Vi bruker en metode for samarbeid som avklarer rammer, roller, retning på arbeid, regler for kommunikasjon og relasjonelle utfordringer som kan være til hinder. Vi vet at arbeidet kan bli krevende, og bruker en «uværsmodell» så vi er skodd for uenighet.

Barn og ungdom vet ofte selv hva som er problemet. Men det tar tid å bli trygg når man er skadet. Noen ganger månedsvis med bilkjøring eller avvisninger før de forteller. Derfor avslutter vi aldri en «sak». Vi har heller ulik intensitet på hjelpen ut fra barnets utviklingsprosjekt og behov. Noen ganger jobber vi kun i stillaset. En gutt sa det slik: «Jeg orker ikke møte flere hjelpere, ass, men hvis dere får de voksne til å skjerpe seg, er det fett».

Vi tar ikke tar hensyn til geografi eller diagnose. Vi bistår foreløpig 6 barnevernstjenester og en institusjon på Øvre Romerike med kartlegging av behov og tiltak til deres ca. 250 barn i fosterhjem og på institusjoner, uavhengig av henvisning og grad av bekymring.

Vi analyserer bakgrunnshistorien som grunnlag for nye tiltak. Vi finner både gull og gråstein i barnevernsmapper og helsejournaler, og prøver å gjenutvinne gullet. Et tidligere mislykket tiltak kan ha vært en god idé med feil timing. Andre tiltaket var skivebom fordi det ikke var tilpasset barnets behov.

Vi bruker både psykologi, barnevernsfag og organisasjonsteori som kunnskapsbase. Gjensidig kompetanseoverføring mellom barnevern og helsetjenesten er en sentral del av modellen.

Vi fokuserer på ressurser, utviklingsstøtte og livskvalitet i valg av hjelpetiltak. En sykkel kan være et like bra som terapi. Arbeidet foregår ambulant der hvor ungdommene eller samarbeidspartnerne oppholder seg.

Vi støtter Barneombudets forslag om å endre lovene hva gjelder taushetsplikt, som kan være til hinder for samarbeid. I tillegg må hjelpere jobbe med hvordan vi innhenter samtykke. Taushetsplikten skyves ofte foran som en vegringsmanøver fordi det kan være krevende å innhente et samtykke. De fleste foreldre og hjelpere vil det beste for barna. Foreldre i krise er naturlig nok ikke rasjonelle beslutningstakere. Vi må trene på å innhente samtykke til å dele opplysninger på en ivaretakende, men overtalende måte.  

Vi støtter også forslaget om en samarbeidslov, og forventer en medfølgende plan for implementering. Eksempelvis er individuell plan også lovfestet, men loven brytes ofte. Det er «kommunens ansvar» å lage planen, og det er en altfor vag formulering. Et samarbeid må være målbart og med konsekvenser ved brudd.

Det trengs flere landsbyer for å oppdra både barn, offentlige hjelpere og myndigheter. Vi hjelpere må tørre å stille spørsmål ved det etablerte når det ikke fungerer. Vi må se kritisk på eget bidrag i problemene og jobbe med egen vegring. I hjelpebransjen nytter det ikke å stå med lua i hånden og vente på at noen andre tar tak.

Samtidig er dette så krevende at vi trenger gode rammebetingelser. Hvis vi skal bli værende barnevern- og spesialisthelsetjenesten må myndighetene gi oss gode rammer og følge Barneombudets råd. Da slipper vi å rope så høyt og bli utbrent. Myndigheter og hjelpere må være på samme lag og aldri gi opp et barn.