Det varierer mye hvor sterkt og hvor fort eldrebølgen blir en utfordring for helse- og omsorgstjenestene i den enkelte kommune. Noen steder er den allerede sterkt til stede, skriver Einar Vetvik. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Eldrebølgen kommer nå – ikke om ti år

Debatt. Det er en misforståelse at eldrebølgen og utfordringene den skaper, kommer først om fem eller ti år. I mange kommuner, og ikke bare små utkantkommuner, skjer dette de neste fire årene.
23.9 2019 08:28
Det store flertall av de eldre bor i store kommuner, og mange av disse har både store økonomi- og personell-utfordringer fremover.

Valgkampen er over. Det er tid for å fokusere på de konkrete utfordringene i kommunene. Den desiderte største oppgaven er helse og omsorg.

For å forstå og møte disse utfordringene, må to farlige misforståelser fjernes. Det er skapt et inntrykk av at eldrebølgen ikke blir en alvorlig utfordring før i 2025 eller 2030, og at den primært blir en utfordring for små utkantkommuner. Dette er feil. Varsku her!

I mange kommuner, både store og små, starter utfordringene eldrebølgen skaper i helse- og omsorgstjenestene for alvor i de neste fire årene.

Ap-leder Jonas Gahr Støre skrev i Dagsavisen 5. september at dette blir «en enorm oppgave som venter de lokalpolitikerne som velges på mandag».

Med en slik sterk uttalelse er det underlig at dette ikke ble fokusert sterkere i valgkampen. Men det noteres at det tross alt er en mer offensiv holdning enn regjeringens «kvalitetsreform for eldre». For en reform uten friske midler til kommunene, kan neppe bidra mye til å fjerne den veldokumenterte ulikheten i eldreomsorgen.

I denne situasjonen er det nødvendig å rette mer konkret oppmerksomhet mot sakens realiteter. Hva er stillingen i kommunene egentlig, belyst med fakta?

Svaret på dette må søkes i et åpent og grundig analysearbeid i den enkelte kommune. Et slikt arbeid har hittil glimret med sitt fravær mange steder.

 «Det svikter altfor ofte med det aller viktigste i eldreomsorgen», sa statsminister Erna Solberg da kvalitetsreformen ble lansert i 2017.

En så kritisk omtale av tilstanden har ikke jeg gitt. Det gjøres veldig mye bra arbeid i mange kommuner. Men det grunnleggende spørsmål er likevel hvorfor vi så ofte finner svikt i eldreomsorgen? Det handler mye om sviktende rammebetingelser – penger og personell.

• Les også: Fare for reformfiasko (debattinnlegg av samme skribent)

På personellsiden er det to alvorlige forhold som gjør hverdagen meget krevende for arbeidstakerne og utrygg for mange brukere. Det ene er den betydelige mangelen ikke bare på sykepleiere og leger, men også andre med høyskoleutdanning og helsefagarbeidere.

Når grunnbemanningen er for lav – og den er ikke normert i eldreomsorgen – blir belastningen for stor på de ansatte. Stort sykefravær, høy avgang og rekrutteringsproblemer er prisen for dette.

Sykepleiermangelen øker fra år til år. I år er mangelen nesten 6.000 nasjonalt. Utdanningstakten har ikke holdt tritt med veksten i behovet. Mange godt kvalifiserte søkere er likevel blitt avvist hvert eneste år.

I mange kommuner vrimler det av «vikarer» fra private bemanningsbyråer på grunn av situasjonen. Her må den enkelte kommune gjøre en analyse og handle ut fra egen situasjon og muligheter.

Den andre problematiske faktoren er den store andelen deltidsarbeid i sektoren. 70 prosent av de ansatte jobber deltid, mange i små stillinger. Dette medfører store effektivitets- og kvalitetstap. For brukerne medfører dette en forvirrende mengde av forskjellige hjelpere å forholde seg til. Betydningen av å skape en heltidskultur kan ikke understrekes sterkt nok.

Det varierer mye hvor sterkt og hvor fort eldrebølgen blir en utfordring for helse- og omsorgstjenestene i den enkelte kommune. Noen steder er den allerede sterkt til stede, andre steder kommer den seinere og svakere.

Tallene viser imidlertid at utfordringene for dem som velges til kommunestyrene i år, er at fra 2020 til 2024 øker antallet eldre i gruppen 80+ med 4 prosent per år i gjennomsnitt. Det høres ikke så mye ut, men i forhold til nåsituasjonen blir dette ingen lett oppgave. Og mange kommuner får betydelig mer.

Samtidig må de som velges nå, også håndtere virkningene av at økningen fra 2025 til 2030 går enda raskere, ca. 6 prosent per år (SSB tabell 11668). Dermed er stigningen fra 2020–2030 hele 56 prosent. Det er en sterk vekst. Planlegging for oppgavene må i stor grad også skje i den kommende kommunestyreperioden. Ting tar tid!

De som antar at utfordringene primært kommer i noen utsatte småkommuner, tar helt feil. Det store flertall av de eldre bor i store kommuner, og mange av disse kommune har både store økonomi- og personellutfordringer fremover. Selv om andelen av eldrebefolkningen er størst i små utkantkommuner, er antallet begrenset og situasjonen forholdsvis oversiktlig.

Regjeringen og Stortinget må nå ta kommunenes situasjon på ramme alvor – allerede i statsbudsjettet for 2020!

De økonomiske utfordringene kan Norge makte hvis utfordringene blir erkjent og formålet prioritert. Men personellutfordringene ser mer krevende ut. For selv om mye av personellutfordringene er knyttet til økonomien, er det ikke alt som kan kjøpes for penger. Her må det samarbeid og kreativitet til – en real norsk dugnad og kjepphester som settes på stallen.

Får vi ikke til dette i mange kommuner i de fem første år, vil markedsløsningene uansett i praksis styrke sin stilling markant og stå igjen som vinnerne på lengre sikt. Hvem vinner på det? Hvem taper på det? De som sier at dette er en vinn-vinn-situasjon, tar feil.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!