Alle, inklusive klimaet, vil nyte godt av videre vannkraftutbygging innenfor bærekraftige rammer, skriver Torfinn Opheim. Illustrasjonsfoto: Ivan Kverme
Alle, inklusive klimaet, vil nyte godt av videre vannkraftutbygging innenfor bærekraftige rammer, skriver Torfinn Opheim. Illustrasjonsfoto: Ivan Kverme
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Forventninger fra der kraften skapes

Kommuner som har investert sin naturkapital, skal ha sin andel av de verdier som skapes.

Store verdier står på spill for 200 distrikts-kommuner, som er viktige medspillere i det grønne skiftet.

Vannkraften har gjort Norge til Europas største fornybarprodusent. Det er kombinasjonen av rike naturressurser og et gjennomtenkt rettslig rammeverk som har sørget for at vannkraftformuen er i behold på norske hender og har kommet både staten, eierkommuner og vertskommuner til gode.

Konsesjonslovenes «far», Johan Castberg, fremholdt for mer enn 100 år siden at det ville være «aldeles urætferdig» om ikke de kommuner som hadde avstått sine naturressurser til storsamfunnet, fikk en varig andel av verdiskapingen.

Castbergs ånd fikk bred tilslutning under forrige kraftskattereform på 1990-tallet, hvor Stortinget slo fast at de lokalsamfunn som blir sittende igjen med vannkraftens bakside, naturinngrepene, skal ha sin andel av verdiskapingen i form av egne inntekter.

Dette gjelder minst like mye i dag, hvor vannkraft som verdens mest klimavennlige energikilde, er mer verdifull enn noen gang. De kommuner som har investert sin naturkapital, skal ha sin andel av de verdier som skapes.

Bakgrunnen for oppnevningen av Sanderud-utvalget – ekspertutvalget som skal vurdere beskatningen av vannkraftverk – er den sterke kritikken som er kommet mot dagens innretning av grunnrenteskatten. Den skal ha ført til at fornuftige og moderate opprustnings- og utvidelsestiltak ikke blir iverksatt. Det er en situasjon verken staten, eiere av kraftforetakene eller vertskommunene er tjent med. Alle, inklusive klimaet, vil nyte godt av videre vannkraftutbygging innenfor bærekraftige rammer.

LVKs fem forventninger til Sanderud-utvalget kan oppsummeres slik:

  1. Utvalget viderefører fordelingen av vannkraftkommunen mellom stat, eierkommuner og vertskommuner i Castbergs ånd og med grunnlag i prinsippet om lokal beskatningsrett.
  2. Utvalget finner en riktigere avgrensning av grunnrenteskatten, som må innskrenkes til den ekstraordinære avkastningen i vannkraftsektoren, superprofitten.
  3. Utvalget viderefører de konsesjonsbaserte ordningene, med en forenkling av konsesjonskraftordningen i tråd med LVKs innspill og med konsesjonsavgifter som gir kommunene erstatning for varige naturinngrep.
  4. Utvalget stadfester prinsippet om at eiendomsskatten skal bygge på reelle markedsverdier og foretar de endringer LVK har foreslått om pris på hjemfallskraft, beregningsmåten for produksjonsgrunnlaget, lavere kapitaliseringsrente mv.
  5. Utvalget utfyller ordningen med naturressursskatt slik at skattesatsen følger kraftanleggenes realverdi gjennom en indeksjustering.

Utvalgets leder Per Sanderud vil 3. oktober informere nær 300 lokalpolitikere fra LVK-kommuner over hele landet om utvalgets forslag. Store verdier står på spill for 200 distriktskommuner, som er viktige medspillere i det grønne skiftet. Jeg forventer at Sanderuds innlegg blir mottatt med fortjent applaus.