Husleiene i kommunale boliger bør settes til markedspris, med individuelle subsidier til dem som trenger det, mener Bjørn Kittilsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Skal vi subsidere boligen eller personen?

Debatt. Hvorfor dele opp økonomisk sosialhjelp i boligstøtte og støtte til livsopphold? Og: Hvorfor subsidiere boligen når det er personen som trenger økonomisk hjelp?
17.9 2019 08:18
Sett opp husleiene til markedspris – og innfør individuelle subsidier for dem som faktisk trenger dette!

Den bayerske politikeren Franz Josef Strauss beskrev en gang dette med å skille mellom problemene slik: Én gruppe er tørst, og en annen er sulten. Så, sa han, hvis du gir den ene gruppen pølser og den andre øl (dette var altså Bayern), så er fortsatt den ene gruppen tørst og den andre sulten.

Så hvis inntekten bare kan dekke livsopphold eller bare bolig – mangler man penger til livsopphold eller bolig? Eller skal vi si at inntekten ikke strekker til?

Noen oppfatter boligpolitikk som å subsidiere alle kommunale boliger. Altså: Hvis A ikke klarer boutgiftene, må husleien for alle boligene settes ned til hva A kan klare.

Men det er da ikke bare folk med lav inntekt som bor i kommunens boliger – det er per definisjon de som har problemer med selv å skaffe seg bolig i boligmarkedet. Mange på grunn av manglende betalingsevne, ja, men langt ifra alle. Noen mangler også betalingsvilje, når det finnes alternativer.

Det er grovt sett to «hovedgrupper» som søker kommunale boliger; de som faktisk trenger hjelp for å finne et sted å bo fordi de ikke har råd, og de som er ute etter billigst mulig bolig.

Problemet er at den siste gruppen består av ressurssterke personer. De vet hvordan de skal opptre for å oppnå det de er ute etter. Dette kan leses ut av statistikken over søknader på kommunale boliger og ventelisten for samme: Kommuner som har subsidierte boliger, har mange søknader og lange ventelister. Antall kommunale boliger er selvsagt også viktig, og her vil behovet variere noe fra kommune til kommune.

For sammenlignbare kommuner, fant jeg at søknadsmengden for kommuner uten generelle boligsubsidier lå på 5–8 prosent av antall kommunal boliger, mens den for de subsidierte lå på 20 prosent og mer. Og ventelistene i de uten subsidier var fra 0–2 prosent, mens de generelt subsidierte kunne nå opp i 80 prosent.

Så konklusjonen er relativt enkel: Sett opp husleiene til markedspris – og innfør individuelle subsidier for dem som faktisk trenger dette. Et eksempel på dette:

Inntekt                   200.000 kr

Livsopphold          140.000 kr

Husleie                   120.000 kr

Støttebehov        60.000 kr

Her er det altså behov for økonomisk sosialhjelp på 60.000 kroner. Denne kan man ordne slik:

Husleie per måned          10.000 kr

Økonomisk hjelp               5.000 kr

Netto å betale               5.000 kr

Dette har tre bieffekter: Antall søknader om kommunal bolig synker, og kommunen sparer administrasjonskostnader. Og ventelistene reduseres, forhåpentligvis slik at presset for å skaffe flere kommunale boliger synker til det faktiske behov. Men ikke minst: Støtten er ikke begrenset til hva kommunen mener å ha råd til å subsidiere husleiene med, men hva vedkommende faktisk trenger.

Det er også mer som taler for denne «brutto»-ordningen: Statlig bostøtte. Riktignok er den blitt vesentlig dårligere enn før, beklagelig, siden dette var en støtteordning som gikk direkte på personen og ikke på boligen.

Vel, effekten av disse reduksjonene var flytting av utgiftene over på kommunene, og som sådan har det vært vellykket. Men poenget her er at statlig bostøtte beregnes etter brutto husleie – økonomisk sosialhjelp er ikke inntekt. Med det paradokset at netto subsidierte husleier betyr subsidiering av staten.

Og en ting til: Kommunen trenger ikke plage folk med å søke og dokumentere. Man kan bruke ligningstallene eller tallene fra søknad om statlig bostøtte. Nye søkere må selvsagt dokumentere behovet, men ikke de som allerede er «inne».

Endelig: Det er en gruppe som har tilstrekkelig inntekt, men ikke kan kjøpe seg bolig fordi de mangler egenkapital. Disse henvises til leiemarkedet. Og der er det vanskelig å spare opp penger.

Dersom kommunen leier ut bolig til denne gruppen, kan kommunen etablere en leie-spareordning. I korthet går den ut på at den andelen av leien som svarer til avdrag på lån, anses som innskudd i en spareordning for egenkapital.

Slike ordninger eksisterer i England og i en del tidligere engelske kolonier. De trenger ikke å koste kommunen noe.

Og går det i England, må det da gå i Furet, Vejrbidt?

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!