Fire ønsker til Kommune-Norge

De to siste årene har jeg besøkt anleggsentreprenører fra Hammerfest i nord til Mandal i sør. Jeg har lært mye om maskintyper, kontraktstandarder og ikke minst om hvor mye hardt arbeid som kreves for å lykkes i en bransje hvor konkurransen er tøff.

Jeg har også på nært hold fått se at Kommune-Norge og anleggsbransjen står i et gjensidig avhengighetsforhold. Kommunene er viktige oppdragsgivere for små og store entreprenører som bidrar med nødvendig sysselsetting over hele landet. Samtidig trenger kommunene dyktige leverandører for å bygge og vedlikeholde samfunnsviktig infrastruktur, ikke minst når flom og andre kriser inntreffer. Vi er derfor avhengig av å gå i samme retning, og jeg har fire ønsker til utviklingen i Kommune-Norge de neste årene:

• Prioriter vedlikehold
• Bruk næringslivet
• Etabler massemottak
• Styrk egen innkjøpskompetanse

Mitt første ønske er en langt høyere prioritering av vedlikehold i kommunesektorens budsjetter, hvert eneste år. Kun slik kan forfallet på infrastrukturen bli mindre.

Det anslås at vedlikeholds- og oppgraderingsbehovet på vann- og avløpsanlegg, kommunale veier og bygg samlet er på om lag 1.450 milliarder kroner. Dette utgjør hele utgiftssiden i statsbudsjettet for 2019. Manglende vedlikehold er en trussel mot liv og helse, i tillegg til at effektiviteten til næringslivet reduseres.

Vedlikehold handler også om kommunikasjon. Politikerne må bli flinkere til å fortelle innbyggerne hvorfor det er nødvendig å bruke penger på fornyelse av vannledninger og veier. Budskapet må være at vedlikehold er en forutsetning for levedyktige kommuner.

Mitt andre ønske er at politikerne tar næringslivet i bruk. Lokale entreprenører har ressurser, kapasitet og kompetanse til å utføre nødvendige bygg- og anleggsoppdrag for Kommune-Norge. Likevel ser vi at kommuner som Kristiansand, Kragerø og flere andre velger å bygge opp egne entreprenøravdelinger, som direkte utfordrer de private arbeidsgiverne.

Jeg er overbevist om at konkurranse og gode innkjøp sørger for at kommunene får det beste resultatet, til en kostnad vi som skattebetalere kan være fornøyd med.

Mitt tredje ønske er at kommunesektoren etablerer tilstrekkelig med mottak for overskuddsmasser. Dette er masser som blir gravd eller sprengt ut i forbindelse med anleggsprosjekter. Arealer for lagring og mottak er helt nødvendig for å kunne bygge veier, jernbane og avløpsnett.

Det har i hele landet oppstått en situasjon hvor det er vanskelig å etablere mottak av overskuddsmasser fra bygge- og anleggsvirksomhet. Konsekvensene for bransjen er at masser må transporteres unødvendig langt, og prosjektene blir dyrere for byggherrene og tar lengre tid. Dette er dårlig økonomi for både kommunene og entreprenørene. I tillegg øker klimagassutslippene og veislitasjen.

Jeg er klar over at massemottak er et vanskelig politisk spørsmål. Lokalpolitikerne står i en krevende spagat der forventningene til innbyggerne skal balanseres mot hensynet til næringslivet.

Jeg mener likevel at kommunepolitikerne må tørre å ta valg som kanskje ikke alltid er populære der og da, men riktige i en større sammenheng; reguleringen av massemottak må stå i forhold til byggeaktiviteten i kommunen.

Mitt fjerde og siste ønske handler om kompetanse. Selv om mange kommuner gjør en god jobb, opplever vi at innkjøpskompetansen enkelte steder er varierende. Gode innkjøp gir gode sluttresultat, og kompetanse er da en avgjørende faktor.

Jeg vil at Kommune-Norge skal være bevisst sin betydningsfulle rolle som innkjøper, og hele tiden sørge for å styrke egen kompetanse på dette området. Videre er det vesentlig at krav og tildelingskriterier som stilles i kontraktene, blir fulgt opp i gjennomføringsfasen. Krav som ikke følges opp, bidrar kun til å undergrave seriøsitetsarbeidet i bransjen.

Til alle nyvalgte kommunepolitikere: Vi skal bygge og vedlikeholde dette landet sammen. Anleggsbransjen gleder seg til å ta fatt på oppgaven.