Bedre livshjelp med frivillig aktiv dødshjelp

Norge, bør, som det siviliserte landet vi er, ikke åpne opp for aktiv dødshjelp, skriver Olav Gunnar Ballo i en kronikk i Kommunal Rapport.

Hadde Norge vært det siviliserte landet som Ballo etterlyser, hadde vi hatt et lovverk som kunne sikre at uhelbredelig syke mennesker, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det.

Dødshjelp i ulike varianter er nemlig tillatt i Sveits, sju amerikanske delstater, to australske delstater og Colombia, mens også eutanasi er tillatt i Benelux-landene og i Canada. Er dette usiviliserte land?

Legeforeningen og mange politikere liker ikke at livshjelp og aktiv/passiv dødshjelp settes opp mot hverandre. Det er etter min mening en misforståelse at det er enten eller. Og det handler ikke om å spare penger for samfunnet. Snarere tvert imot: Det kan bety økte utgifter til helsesektoren og økte lidelser og mer uverdighet for den døende.

Det er et faktum at nesten halvparten av alle døende ved sykehjem ikke får god nok lindring og har store smerter. Videre er det et faktum at uansett kan ikke alle pasienter få god nok lindrende behandling. Ellers er det i Norge aksept hos helsepersonale om at hvis pasienten er døende, kan man i praksis gi dødelig dose uten særlig grunn til å frykte straff. Er det egentlig etisk forsvarlig?

Spørsmålet om dødshjelp blir ofte forvansket. Jeg vil derfor peke på at det ikke handler om at leger skal ta liv uten at det er mennesker med en progressiv, ikke helbredelig sykdom som gis rett til å få tilgang til en medisin som de selv kan innta når – og om – de vil!

Vi finner etter min oppfatning et godt system for dødshjelp i Oregon, der loven om verdig død har fungert rundt 20 år.

Ballo skriver at det er bra at et så stort flertall av norske leger ser hvilke farer som ligger i å åpne for aktiv dødshjelp i Norge. Han tier med at antallet leger som er for, stiger.

Legeforeningen i California kjempet, som Den norske legeforeningen, mot dødshjelp fordi legeforeningen hele tiden har ment at det er i strid med legers etiske forpliktelse til å gi pasienter den beste mulige palliative behandlingen, en behandling som altså altfor ofte gir mer lidelse. Men nå har legeforeningen i California endret syn. Valget om å hjelpe noen til å dø er et personlig valg mellom lege og pasient, sier president Dr. Luther Cobb i California Medical Association.

En annen representant fra legeforeningen, Ted Mazer, forteller ifølge San Francisco Chronicle hvordan hans egne holdninger har endret seg. Han hadde tidligere vært sterk motstander av legeassistert selvmord, men holdningene hans endret seg etter at han hadde erfart hvordan lindrende behandling ikke har vært godt nok for enkelte pasienter, samt måten hans foreldre og svigerforeldre døde på.

Den canadiske legeforeningen har også endret standpunkt, og vil være med på å legge forholdene til rette for en forsvarlig gjennomføring av legalisert dødshjelp. Foreningen tilbyr sine medlemmer kurs om hvordan de på best måte kan ivareta at pasienten får den hjelp de har rett til å få.

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klart når vi trenger det. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. Praksis i Belgia står i opposisjon til dette.

I Belgia praktiseres «pasientkonsentrert og integrert pleie ved livets slutt». En slik behandling består av etablert lindrende pleie alene eller sammen med muligheten til legeassistert suicid i overensstemmelse med pasientenes informerte ønsker.

I Belgia konkluderer professor Jan L. Bernheim ved Vrije Universitetet med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den palliative pleien.

Det viktigste resultatet av en lovgivning som tillater en eller annen form for hjelp til livsavslutning under kontrollerte former, er at det gir sinnsro fordi alle som aldri kan komme til å benytte seg av den, vet at den eksisterer og gir muligheter til å få hjelp om situasjonen blir uutholdelig.

Slik jeg ser det, er selvbestemt frivillig hjelp til å dø – voluntær eutanasi – ikke et valg mellom liv og død. Det er et valg mellom to måter å dø på. Derfor er dødshjelp også god og sivilisert livshjelp.