Har kommunene bærekraft for eldrebølgen?

I statsbudsjettforslaget for 2020 foreslår regjeringen at det skal bevilges 3,6 milliarder kroner fra 2020 til 2024 som bidrag til å dekke kostnadene med investeringstilskudd til 2.000 heldøgns plasser for eldre i kommunene. Satsingen gis en beskjeden start i 2020 med 180 millioner kroner.

Halvparten av investeringstilskuddet skal gå til nye plasser, mens halvparten skal brukes til renovering og kvalitetsheving av gamle plasser. Bidraget til netto tilvekst av plasser kan da bli 1.000 i perioden.

Investeringstilskudd er en gunstig ordning som i praksis medfører at staten dekker ca. 70 prosent av investeringskostnadene i det aktuelle prosjekt. Men en beslutning om søknad vil være basert på at den enkelte kommune ser behov for det – og viktigere kanskje – at kommunen ser seg i stand til å rekruttere nødvendig personell, samt bære de årlige driftskostnadene.

Men uansett; hvordan står regjeringens forslag i forhold til behovet for heldøgns omsorgsplasser og total kapasitet i eldreomsorgen fremover i forhold til aktuell statistikk? Hva er stillingen?

I Meld. St. 15 (2017–2018), som fremlegger regjeringens kvalitetsreform for eldre, gis det på sidene 44–46 sentrale opplysninger om utviklingen av behovene fremover.

Antallet mottakere av helse- og omsorgstjenester i kommunene anslås å øke med 25 prosent fram til 2030. Antallet er 60.000 flere brukere. Dette er ikke lite, men det kan godt tenkes å bli klart høyere.

Det antatte behov for helårsverk antas å øke med 20 prosent. Det er 27.000 flere. Dette forutsetter imidlertid samme standard som nå.

Ved en standardheving på 1 prosent per år, vil tallene øke betraktelig. En slik økning er rimelig å forvente fordi regjeringen har lovet at den store ulikheten i tilbudet fra kommune til kommune skal minkes betraktelig.

Behovet for heldøgns plasser i omsorgsboliger og institusjon beregnes til å øke med praktisk talt 13.000 plasser fram til 2030. Dette svarer til 20 prosent stigning i forhold til dagens tall (2018).

Konklusjonen i meldingen om Kvalitetsreformen er at «helse- og omsorgssektoren vil stå overfor betydelige kapasitetsmessige utfordringer i tiårene som kommer» (side 46). Det er vanskelig å si seg uenig i det.

Det er meget mulig å anta at en vekst i aldersgruppen 80+ med over 50 prosent fra 2020 til 2030, vil gi større behov enn det som er anslaget i tallene fra Meld. St. 15.

Dessuten er nåsituasjonen at antallet som står på venteliste til sykehjemsplass er økende. Det var 1.650 sommeren 2019 (Helsedirektoratet). Antallet plasser med heldøgnsomsorg i landet har gått ned 1.150 fra 2014–2018 (Kostra-tall). Landet mangler 6.000 sykepleiere. Fastlegeordningen er under stort press.

KS har i januar hvert av årene 2017, 2018 og 2019 gjort en undersøkelse av behovet for heldøgns omsorgsplasser i kommunene.

På spørsmål om kommunene har gjort beregninger av hvor stort behovet for heldøgns omsorgs- og sykehjemsplasser er i 2030, svarer 142 kommuner i 2019 at de har gjort det, mens 69 har svart nei.

Det betyr at av de 53 prosent av kommunene som svarte, er det 67 prosent som har gjort en slik beregning. Men det er liten grunn til å anta at mange av dem som ikke har svart (47 prosent) har gjort en slik beregning. En gjør derfor neppe noen stor feil om en anslår at halvparten av kommunen ikke har gjort denne beregningen.

Jeg har i flere studier funnet at den kommunale planlegging har store mangler, senest i rapporten: Retorikk og Realiteter (Vetvik og Disch 2017). KS-rapportene (2017–2019) bekrefter dette.

I den situasjonen vi her har beskrevet er det naturlig å spørre KS som talerør og interesseorganisasjon for kommunene: Hva tenker dere om status?

Hvordan skal kommunene fram til 2030 minst kunne:

• Øke antallet ansatte med 27.000 helårsverk (20 %)
• Øke antallet heldøgns omsorgsplasser med 13.000 (20 %).
• Møte en økning av 60.000 flere brukere (25 %).

Hvis en tenker at dette ikke går – hva skal kommunene gjøre da?

Vi minner om at bidraget fra staten fram til 2024, slik det nå foreligger, bare kan gi inntil 1.000 nye heldøgnsplasser. Det foreligger ikke forslag om å heve dette, og regjeringen har uansett flertallet i Stortinget.

Så – hva må gjøres?