Er rådmannen i noen situasjoner ut fra en autoritetstro tankegang unndratt fra et tilstrekkelig kritisk blikk på habilitet, spør Kjetil Kvammen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Når er rådmannen inhabil?

Debatt. Hvorvidt en rådmann er habil, er ikke et politisk, men et juridisk spørsmål. Han eller hun må selv nøye vurdere sin egen uavhengighet.
4.12 2019 08:49
Det må skilles mellom kritikk for mangelfull saksbehandling og inhabilitets-innsigelser.

I Eidskog slo kommunestyret ring rundt den samme rådmannen som et varsel var rettet mot. Rådmannen selv mente seg habil, og politikerne ga ham ansvaret for å forfølge den personalmessige delen av varselet. Fylkesmannen i Oslo og Viken fant at rådmannen var inhabil og opphevet kommunestyrevedtaket.

Ett av sakens sentrale spørsmål er: Hvor langt kan et varsel mot for eksempel en rådmann inhabilisere rådmannen fra å utføre sine lovpålagte plikter?

Kontrollutvalgene har en viktig oppgave når det gjelder å være våken for saksbehandlingen og ikke minst habilitet. Habilitetsreglene har til hensikt å sikre korrekte avgjørelser, samt å opprettholde tilliten til den offentlige forvaltningen, herunder tilliten til dem som treffer avgjørelser og beskytte beslutningstakerne mot at det sås tvil om deres upartiskhet og troverdighet.

Er rådmannen i noen situasjoner ut fra en autoritetstro tankegang unndratt fra et tilstrekkelig kritisk blikk på dette området?

Etter forvaltningsloven § 8, er det rådmannen selv som i første omgang har plikt til å ta standpunkt til sin egen habilitet i en konkret sak. Men han har derved ikke fått kompetanse til å avgjøre spørsmålet med rettsvirkning. Det kan ved tvil svekke kommunens omdømme om rådmannen eller andre i rådmannens linjeorganisasjon står som saksbehandler. Finner rådmannen grunn til det, eller dersom det kreves av en part, skal rådmannen forelegge spørsmålet for sin nærmeste overordnede, kommunestyret.

En rådmann som har vært delaktig i saker der kommunens egen handlemåte kritiseres, kan som øverste administrative leder ha sine grunner for å beholde den videre styring av saken. Derved vil rådmannen de facto kunne begrense andres innsyn og kunnskap, ut fra egne personlige hensyn, men som kanskje ikke tjener kommunen.

I hvilken grad er rådmannens habilitet et politisk spørsmål? Dersom det er juridisk, tilligger det da kommunestyret å treffe avgjørelsen?

Kommunestyret representerer kommunen som rådmannens arbeidsgiver. Det må i utgangspunktet være klart at kommunestyret som politisk organ kan bestemme over habiliteten til egne kommunestyremedlemmer. Spørsmålet er om stillingen blir en annen når habilitetsspørsmålet gjelder rådmannen.

Rådmannens habilitet er ikke et politisk, men et juridisk spørsmål. Det ligger derfor ikke til kommunestyret å avgjøre habiliteten med endelig bindende virkning. Både forvaltningen og domstolene kan overprøve avgjørelsen.

Hvilken myndighet har da et kommunestyre til å treffe vedtak om rådmannen er inhabil til å arbeide med en sak? Og vil parkering av rådmannen i en enkeltsak være å regne som mistillit mot rådmannen slik at vedkommendes arbeidsforhold bør avsluttes?

Dersom kommunestyret reiser et slikt spørsmål, og enda mer om et slikt vedtak blir truffet, vil det være naturlig for rådmannen å få inhabilitetsspørsmålet vurdert av en uavhengig instans, helst Fylkesmannen.

Spørsmålet kom på spissen da et kontrollutvalg på Vestlandet innstilte overfor kommunestyret på at rådmannen var inhabil til å ha videre befatning med en konkret sak. Saken ville ellers ha ligget under rådmannen i egenskap av det ansvar kommuneloven pålegger rådmannen som øverste administrative leder i kommunen.

Bakgrunnen var følgende:

I en konkret sak som gjaldt blant annet brudd på kommunalt finansreglement, gikk rådmannen motsatt vei. Han engasjerte seg for å hindre at kommunestyret i det hele vurderte hans habilitet, ved å hevde at kommunestyret ikke er kompetent for en slik oppgave.

Når det gjaldt den materielle delen av habilitetsspørsmålet, kunne en ikke unngå å legge merke til at rådmannen i det hele ikke gjorde noe forsøk på å forklare hvorfor han mente seg uberørt av spørsmålene omkring de investeringsavtalene som han hadde medvirket til å få i stand med en bank, og som kontrollutvalget vurderte som et reglementsbrudd. Dersom rådmannen mener seg personlig uberørt av saken og dermed habil, må han forklare hvorfor, dersom han får søkelyset mot seg.

Kontrollutvalget mente at rådmannen åpenbart burde gjort langt mer for å sikre at kommunen fikk den erstatning den hadde krav på. I stedet hadde saken bare blitt liggende. Rådmannens problem var at en videre sak om investeringene ville kaste lys over hans egen kritikkverdige rolle ved avtaleinngåelsen.

Kontrollutvalget mente at rådmannen på grunn av inhabilitet ikke kunne være delaktig i den videre saksbehandlingen fordi hans jobb med avtalene hadde vært så lite tillitvekkende.

Det vedkommende rådmann gjorde, var i stedet å søke å vinne tilslutning for at kommunestyret ikke var kompetent til å avgjøre hans habilitet.

Rådmannens forsøk på å legge lokk på spørsmålene, viste at vedkommende – selv ikke etter kontrollutvalgets behandling – innså at det som måtte forklares, var den manglende tilliten til at rådmannen var upartisk og personlig uavhengig i forhold til avtalene. Dette vinklet vedkommende rådmann som om kommunens øverste organ ikke kunne behandle og treffe avgjørelse i spørsmål om habilitet hos kommunens ansatte i en så alvorlig sak.

En slik holdning hos en rådmann er sterkt tanke- og urovekkende fordi det er tale om kommunens fremste administrative leder. Det er etter loven tjenestemannens plikt å si fra om forhold som kan medføre inhabilitet.

En inhabilitetssituasjon er i seg selv er ikke kritikkverdig. Tilfeller der man bør vike sete fordi man ikke er tilstrekkelig uhildet, kan de fleste komme opp i.

Det som imidlertid er sterkt klanderverdig, er at tjenestemannen ikke selv åpent vurderer sin habilitet og tar konsekvensene, selv etter at et kontrollutvalg har stilt spørsmålet. Inhabilitetsvurdering trenger ikke være basert på mistillit.

Selv om ansvaret for saksfremlegg for kommunestyret etter kommuneloven tilligger rådmannen kommunedirektøren, (jf. kommuneloven (2018) § 13-1), vil avgjørelse om inhabilitet ikke nødvendigvis være mistillit. Men den kan oppfattes som sådan.

Det samme vil gjelde om dette skyldes «særegne forhold» fordi det er grunn til å frykte at rådmannens videre befatning med saken vil kunne bli påvirket av eget ønske om å sette sin egen saksbehandling i et minst mulig dårlig lys.

Da kommunestyret i dette tilfelle besluttet å vurdere rådmannens habilitet, men allerede før konklusjonen var trukket, meddelte rådmannen at han fratrådte sin stilling.

Dette viser at når rådmannen opplever kritikk for sin handlemåte i en sak, så taler gode grunner for at rådmannen er nøye med å vurdere egen uavhengighet og eventuelt vurderer å tre til side og lar andre overta saksbehandlingen.

Forvaltningsloven § 6 regulerer ikke generell inhabilitet for en tjenestemann. Rådmannens habilitet må m.a.o. vurderes etter § 6 i hver enkelt sak (jf. Lovavdelingen JDLOV-1979-2694).

Det må skilles mellom kritikk for mangelfull saksbehandling og inhabilitetsinnsigelser. At kommunestyret for eksempel trekker inn ekstern hjelp til saksutredningen indikerer neppe mistillit, og fratar heller ikke rådmannen ansvaret etter loven.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.