Forskjeller i for eksempel legemiddelgjennomgang er problematisk, mens variasjon som reflekterer ulike behov er positivt, mener skribentene. Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Forskjeller i for eksempel legemiddelgjennomgang er problematisk, mens variasjon som reflekterer ulike behov er positivt, mener skribentene. Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Variasjon i omsorgstjenestene kan være en fordel

Er variasjon mellom kommunene i omsorgstjenester bare negativt? Det er ikke sikkert at ulikheter alltid skal forebygges og reduseres.

Variasjon kan være ønskelig, for eksempel når det er et resultat av lokal innovasjon.

Fra tid til annen ser vi overskrifter som «Stor variasjon i kommunenes omsorgstjenester», «Kommunal variasjon i omsorgstjenester» eller «Betydelige forskjeller i bruk av kommunale omsorgstjenester blant eldre».

Det er kjent at variasjon i omsorgstjenestetilbudet og variasjon i kvalitet på omsorgstjenestene forekommer både nasjonalt og internasjonalt.

I slutten av oktober i år publiserte vi, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, en kunnskapsoppsummering om variasjon i kvalitet i omsorgstjenestene.

Som andre før oss, kunne vi også rope et varsku om at det er store forskjeller mellom kommunene på flere områder innenfor omsorgstjenestene. Og det er grunn til bekymring når det faktisk er indikasjoner på at noen kommuner ikke følger faglige retningslinjer eller at lovpålagte tilbud mangler, er mangelfulle eller har åpenbar lav kvalitet.

Vi fant blant annet store forskjeller mellom kommunene i legemiddelgjennomgang, tannhelsetilbudet og oppfølging av ernæring. Dette er problematisk fordi:

  • Jevnlig legemiddelgjennomgang avdekker alvorlige legemiddelfeil og bivirkninger som kan føre til skader eller død.
  • God tannhelse og munnhygiene er vesentlig for generell helse, matinntak, kommunikasjon og livskvalitet
  • Ernæring er et grunnleggende behov med stor betydning for at normal menneskelig funksjon, helse og velvære kan opprettholdes.

Variasjon innen disse dimensjonene er negativt og uønsket fordi dette innebærer brudd med forsvarlighetskravet i lovgivningen, og det vil da være ugunstig for nåværende og fremtidige tjenestemottakere.

Men det er ikke sånn at all variasjon i omsorgstjenestene er problematisk. I Norge har vi 422 kommuner med store variasjoner og forskjeller knyttet til geografi, innbyggertall og demografi, areal og sentralitet, noe som bidrar til ulike utfordringsbilder og behov for ulik utforming av tjenestetilbudet. Derfor er variasjon i noen tilfeller uunngåelig og naturlig.

Variasjon kan også være ønskelig, for eksempel når det er et resultat av lokal innovasjon. Variasjon som følge av lokal innovasjon, er en type variasjon som på sikt kan bidra til å bedre tjenestene nasjonalt dersom innovasjonen har sprednings- og implementeringskraft.

Variasjon er også positivt og nødvendig når den reflekterer ulike behov, preferanser og kliniske responser blant tjenestemottakere og i befolkningen. I noen tilfeller avspeiler altså variasjon et nødvendig mangfold.

Tilbake til det innledende spørsmålet om variasjon bare er negativt, og om det er noe vi bør forebygge og reduseres. Som spørsmålet, er også svaret todelt: «nei», variasjon er ikke bare negativt, men om det skal forebygges og reduseres, «kommer an på».

Dersom kommunene opererer innenfor anerkjente faglige retningslinjer, vedtatte lover og økonomiske rammer, bør vi ikke forebygge eller reduserer variasjon, men snarere stimulere til det. For det første fordi kommunene er ulike og innbyggerne har ulike behov, og for det andre fordi lokal nyskaping og utprøving nødvendigvis fører til variasjon og ulikhet. Variasjon kan da anses som ønskelig.

Men i situasjoner der forskriftsmessige og allment aksepterte faglige normer ikke følges godt nok opp, der like situasjoner og samme type behov, lidelser og tilstander behandles ulikt uten at det kan legitimeres med ulike behov, må det iverksettes tiltak for å forebygge og redusere ulikhetene.

Like fullt bør vi være oss bevisst at betegnelsen «variasjon» er normativt ladet fordi det viser til en referansenorm som handlinger, hendelser og sakens tilstand vurderes opp imot. Når vi her diskuterer variasjon som noe negativt eller positivt, innebærer det en evaluering av om praksisene er bra eller dårlige fra et bestemt perspektiv.

Om variasjonen mellom kommunene som framkommer av vår kunnskapsoppsummering er ønsket eller uønsket, vil dels være en politisk vurdering, dels en faglig vurdering og dels en vurdering som må gjøres av mottakere av omsorgstjenester og deres pårørende.

Videre reiser slike diskusjoner andre utfordrende dilemmaer, som balansen mellom standardisering, lovregulering og statlig styring og kontroll versus profesjonsskjønn, kommunal selvråderett og innovasjon.