Fylkesråd eller fylkesutvalg i regionene?

I forbindelse med sammenslåing av fylkeskommuner var det flere steder intens debatt om den politiske styringsmodellen. Viken, Nordland og Troms og Finnmark har valgt en parlamentarisk styringsmodell. De øvrige valgte fylkesutvalgsmodellen.

Fra evalueringsstudier gjennom to tiår, vet vi at dette valget har politiske konsekvenser. Det skaper vinnere og tapere.

Fylkesutvalgsmodellen har vært normalen etter at direkte valg til fylkesting ble innført i 1975. Vi har hatt erfaring med fylkesrådsmodellen i 20 år, etter at Nordland fylkeskommune innførte parlamentarisme høsten 1999. Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms innførte fylkesrådsmodellen i 2003.

Med utgangspunkt i oppslutningen om det parlamentariske styringssystemet i fylkestinget, har fylkesparlamentarisme vært en suksess. Både i spørreundersøkelser og i voteringer om å videreføre den parlamentariske styreformen har det vært klare flertall av representantene i fylkestingene som har ønsket å videreføre parlamentarismen.

Bildet blir imidlertid ikke så rosenrødt når vi skiller på posisjon og opposisjon og på store og små partier. Et flertall av opposisjonspolitikerne og politikere fra småpartiene har ikke støttet fylkesrådsmodellen. Mange opposisjonspolitikere har følt at de mangler innflytelse og oppgir at det ikke er meningsfullt å delta i fylkespolitikken der man hadde parlamentarisk styring. De opplevde også at fylkesrådsmodellen har gitt en mer lukket politikkutforming.

En grunn til opposisjonens avmakt er at fylkestingene bare er samlet noen få ganger i året, mens fylkesrådene møtes flere ganger pr. uke og har et kontorfellesskap. Sammenlignet med Stortinget, som sitter samlet hele året, og bystyrene der man har parlamentarisme, som møtes flere ganger i måneden, har fylkesrådet dermed relativt mer makt i forhold til de folkevalgte.

Et annet problem med fylkesparlamentarisme er at det er få saker som er av prinsipiell betydning i fylkespolitikken.

Da fylkesrådet i Nordland for en del år siden ble nedstemt av fylkestinget i en sak om nedleggelse av skoleklasser, spurte en opposisjonspolitiker: «Finnes det saker i fylkespolitikken som er så viktige at fylkesrådet vil gå av om de ikke får flertall?»

Hvis svaret er nei, kan man spørre om grunnlaget for parlamentarisme er til stede i fylkeskommunene, siden det i praksis ikke er mulig å felle rådet.

Et annet grunnleggende spørsmål er om et fylkesråd kan stilles til ansvar for en politikk som i stor grad er bestemt av sentrale beslutningstakere i hovedstaden. Risikerer man ikke «å rette baker for smed» hvis et fylkesråd straffes av velgerne for en politikk som i all hovedsak er utformet i regjeringen og på Stortinget?

Om fylkesparlamentarisme er bra eller ikke, avgjøres av flere forhold, ikke minst taktiske. Partier som er i posisjon vil vanligvis støtte et parlamentarisk system. Småpartier og partier som blir sittende lenge i opposisjon vil være imot.

Det er imidlertid også prinsipielle grunner til at man støtter et parlamentarisk system. Ønsker man et politisk styringssystem der politikerne som fatter beslutninger skal avspeile velgernes verdier og interesser, er man for konsensusdemokrati. Da vil man ønske seg en fylkesutvalgsmodell, der nesten alle partier i fylkestinget er representert i det utøvende organet.

Ulempene med konsensusstyring er at det blir uklart hvem som har makten og dermed ansvaret for politikken. Dermed blir det vanskelig for velgerne å straffe eller belønne partiene på valgdagen.

Hvis man derimot ønsker et styringssystem der et flertall får anledning til å gjennomføre sin politikk relativt upåvirket av mindretallet, og der det politiske ansvaret tydelig fremkommer, er man for majoritetsdemokrati. Da vil man foretrekke parlamentarisme.

Ulempen med majoritetsdemokrati er at politikere i opposisjon da ofte opplever at de «vandrer i skyggenes dal».

For Viken og Troms og Finnmark vil innføring av parlamentarisme være utfordrende: I Viken vil man måtte innføre en helt ny styreform samtidig som man skal håndtere sammenslåingen av tre gamle fylker med sine særegne kulturer og utfordringer. Evalueringsstudiene gjort etter innføring av parlamentarisme viser at det ofte oppstår problemer i forholdet mellom politikk og administrasjon i iverksettingsfasen.

Når det gjelder Troms og Finnmark, så vil politikerne i Troms ha fordelen av å kjenne den parlamentariske styringsmodellen. Dette kan bidra til å forsterke fremmedgjøringen som politikerne fra Finnmark i utgangspunktet opplever i forhold til tvangssammenslåingen av fylkene.

I Nordland har oppslutningen om parlamentarismen sunket, men man har fortsatt flertall for fylkesrådsmodellen. En grunn til dette er at nesten alle partier har vært representert i fylkesrådet, og at man har sikret opposisjonen gode arbeidsbetingelser.