Hvis du bruker ordet «garasje» i et digitalt byggesøknadsskjema, er det ikke gitt at du forstår at «det omsøkte tiltaket» betyr «garasje» i svaret fra saksbehandleren. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Hvis du bruker ordet «garasje» i et digitalt byggesøknadsskjema, er det ikke gitt at du forstår at «det omsøkte tiltaket» betyr «garasje» i svaret fra saksbehandleren. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Alle vil bli forstått

Hvis vi skal oppnå fulle gevinster av den gryende digitaliseringen av Norge, må vi satse på språket.

I lys av summene som bevilges til digitaliseringen av landet, er midlene som går til språkarbeid forsvinnende små.

Se for deg at du skal bygge en garasje. Etter en lang søknadsprosess får du svaret i postkassen. Men innholdet i brevet er uforståelig. Du viser brevet til flere byggherrer, som heller ikke skjønner svaret. Til slutt spør du et utvalg norsklærere, men selv ikke de kan fortelle deg om du fikk lov til å bygge eller ikke. Hva gjør du?

KS har de siste ukene oppfordret folk til å fortelle om tekster fra det offentlige som de ikke forstår. Eksemplet over er hentet fra kommentarfeltet på Facebook. Og svaret på spørsmålet om hva du skal gjøre, er naturligvis at dette ikke er opp til deg, men at det er kommunen som bør skrive slik at du forstår hva de mener.

Og de er på saken. De siste årene har over 200 kommuner jobbet med å forbedre språket. Likevel er det så mange som én av tre innbyggere som ikke forstår tekstene fra det offentlige.

Det skyldes ikke at arbeidet som er gjort, er bortkastet. I KS ser vi resultater av innsatsen. Vi har blant annet samlet 150 vedtak og brev som er skrevet i klart språk, og gjort dem tilgjengelig for alle kommunene. Likevel, sammenlignet med mengden av tekst fra det offentlige, skal det åpenbart mer til for å endre etablerte skrivevaner.

I dag snakkes det mer om digitalisering enn om klart språk – både i offentlig og privat sektor. Kontakten mellom innbyggere og det offentlige skal helst foregå digitalt. Enkelte tjenester blir automatisert, men det er fortsatt saksbehandlere som skal svare på søknader, for eksempel om å bygge en garasje.

Digitalisering handler om å gjøre hverdagen enklere for innbyggeren, men også om å spare penger og jobbe mer effektivt. Uklart språk er en reell trussel mot effektivisering, også når vi digitaliserer offentlige tjenester. Hvis du bruker ordet «garasje» i et digitalt byggesøknadsskjema, er det ikke gitt at du forstår at «det omsøkte tiltaket» betyr «garasje» i svaret fra saksbehandleren.

Og da er vi like langt. Søknadsprosesser går ikke raskere, og saksbehandlingstiden går ikke ned. En kommune med 30.000 innbyggere sender ut omtrent 1.000 brev og fakturaer hver dag. Hvis 10 prosent ringer fordi de ikke forstår teksten, tilsvarer det 100 samtaler daglig. En telefonsamtale koster rundt 70 kroner. Det blir 1,5 millioner i året.

Altså, hvis vi skal oppnå fulle gevinster av den gryende digitaliseringen av Norge, må vi satse på språket. Vi må sørge for at språket er klart, både i den digitale tjenesten og i alle svarene som følger. Ellers vil antallet telefoner holde seg stabilt, og vi får ikke tatt ut de planlagte gevinstene.

Språkarbeid krever tålmodighet, tid og penger. Men språket er tross alt det bærende elementet, ikke bare i digitaliseringsprosesser, men i det meste av kontakten mellom kommuner og borgere. Og språk engasjerer og vekker sterke følelser. Det har KS’ kampanje på sosiale medier tydelig vist.

«Det er skambelagt å ikke forstå ‘byråkratsk’», skriver en.

Da har noe gått galt. Ingen skal føle skam i møte med norske innbyggertjenester. Å forstå og bli forstått er naturligvis viktig for selvfølelsen, men det er også en forutsetning for å kunne delta i demokratiet. Og det er det offentlige som må ta ansvaret for at innbyggerne skjønner hvilke muligheter, rettigheter og plikter vi har som medborgere. Ikke bare når vi søker om å bygge en garasje, men også i de større demokratiske prosessene. Alle skal med, som det er blitt sagt, ikke bare to av tre.

Det er vanskelig å prioritere språkarbeid når kommunene opplever at ressursene til barnehage, skole og eldreomsorg ikke strekker til. Kommunene som jobber mest med klart språk, har i snitt opprettet én 30 prosent stilling, som alene skal sørge for å endre skrivekulturen i hele kommunen. Og det er unntakene. Kommuner flest må klare seg uten en egen stillingsprosent.

I KS noterer vi oss at regjeringen, i Granavolden-plattformen, ønsker å forsterke arbeidet for klart språk. Digitalisering og effektivitet nevnes i samme punkt i plattformen. Men til tross for regjeringens velvilje, har vi færre klarspråksstillinger på statlig nivå enn på mange år.

I lys av summene som bevilges til digitaliseringen av landet, er midlene som går til språkarbeid forsvinnende små. Språket er en del av fundamentet i offentlige tjenester, og det er sunt vett å investere i et stødig fundament før man bruker de store pengene på fasade og design. Det gjelder enten du skal bygge en garasje eller en digital selvbetjeningsløsning.

Men noen penger går tross alt rett vei, og i KS gjør vi alt vi kan for at midlene brukes godt, og at arbeidet gir best mulig resultat for flest mulig kommuner.

Nå håper vi regjeringen blir med KS i å styrke arbeidet for klart språk videre. Hvis vi skal lykkes med digitaliseringen, og gjøre alle garasjeutbyggere og andre kommuneinnbyggere fornøyde, må vi bruke et språk folk forstår. Arbeidet for et klart språk kan ikke nedprioriteres – det handler rett og slett om å ta vare på demokratiet vårt.