Det blir ikke mer kraft uten offentlig eierskap

Hvis Norge skal nå klimamålene gjennom elektrifisering og industriutvikling, må vi bygge ut langt mer fornybar kraft de neste årene. 

Vindkraft på land er både den enkleste og minst kostnadskrevende måten å gjøre dette på. Men det er også der motstanden er størst. Regjeringen har gitt kommunene muligheten til å si ja eller nei til ny vindkraft. Da må folk ha bedre grunner til å si ja.

Vi bør lære av historien og sikre at kommuner og fylker kan eie og utvikle produksjon av vindkraft i sine områder. 

Samfunnets aksept for vannkraft står i sterk kontrast til motstanden mot vindkraft. Vannkraften omtales som arvesølvet, og har lagt grunnlaget for vekst og velstand over store deler av landet i mer enn 100 år. 

Vindkraft er like fornybart som vannkraft, og kan gi norske lokalsamfunn tilsvarende inntekter og utvikling i kommende generasjoner. Likevel er vindkraft uønsket mange steder.

I 2019 ble all konsesjonsbehandling av vindkraft stanset. Siden den gang er det ikke gitt en eneste ny konsesjon. Det er innført grunnrenteskatt, produksjonsavgift og bidrag til natur og friluftsformål for å gi bedre fordeling av verdiskapingen. Noen kommuner sier ja, men veien til ny kraft er fortsatt lang.

Så hvordan får vi mer av det så få vil ha? En ny rapport fra Thema viser at sterkere lokal forankring kan bidra til mer vindkraftutbygging. En tidligere rapport fra Oslo Economics kom til samme konklusjon: Offentlig, lokalt eierskap styrker lokalsamfunnets aksept for vindkraft.

Mens nesten 90 prosent av vannkraften er offentlig eid, eier det offentlige mindre enn en tredel av vindkraften. Kommuner og fylkeskommuner eier nær halvparten av vannkraften, men kun 13 prosent av vindkraften. Resten eies i stor grad av utenlandske selskaper. Det forsterker inntrykket av en kraftutbygging hvor lokalsamfunnet får ulempene, mens fordelene går ut av landet.

Derfor er offentlig eierskap en del av løsningen. I dag eier kommuner og fylkeskommuner vindkraft indirekte gjennom at de eier kraftselskapene. Vi mener at kommunene også bør kunne ha direkte eierskap. En direkte eierandel kan nedbetales over tid med utbytte fra vindkraften. I tillegg kan kommunene og fylkeskommunene øke eierskapet gjennom det indirekte eierskapet vi allerede har.

I tillegg kan Kommunal- og moderniseringsdepartementet instruere Kommunalbanken til å opprette en lånefinansiering for kraftinvesteringer. Det er et tiltak som kan gi mening til regjeringens litt ulne ønske om å «ta kontroll over norske kraftressurser».

Manglende kompetanse har også vært en barriere for lokal forankring. Energikommisjonen foreslo å opprette et kompetansesenter som kan bistå lokale og regionale myndigheter i behandlingen av vindkraftsaker. Her kan man enten opprette ett nasjonalt kompetansesenter, eller legge funksjonen til fylkene slik at de kan koordinere vindkraftspørsmål i sine regioner.

Lokalt, offentlig eierskap har tjent innbyggerne i vannkraftkommuner i godt i over hundre år. Vi bør lære av denne historien, og sikre at norske kommuner og fylker er i stand til også å eie og utvikle produksjon av vindkraft i sine områder. Regjeringen kan bidra til at kommuner og fylker sikrer seg lokalt eierskap over kraften. 

Da kommer også støtten – og vi kan åpne neste kapittel i det norske krafteventyret.