Elevene kan lære fag bedre i en mer praktisk og variert skole

I høst legger regjeringen fram en stortingsmelding om 5.–10. trinn, hvor hovedmålet skal være å utforske og beskrive hvordan skolen i større grad kan ivareta og fremme elevenes motivasjon, mestring, læring og utvikling.

Meldingen skal blant annet se på hvordan skolen kan bli mer praktisk og variert, slik at elevene kan lære mer og trives bedre.

Det er mange grunner til å vie denne stortingsmeldingen oppmerksomhet. Den representerer et«» alternativt «svar» på norsk skoles utfordringer knyttet til resultatene i siste Pisa-undersøkelse. Den viser at norske 15-åringer gjør det dårligere i matematikk, naturfag og lesing.

I stedet for «mer av det samme» – fokus på fagene i seg selv – rettes oppmerksomheten mot hvordan en mer praktisk og variert skole også kan bidra til læring i fag.

En annen grunn til å ta denne meldingen på alvor er ligger i invitasjonen til å gå nærmere inn på grunnlaget for utvikling av en praktisk og mer variert skolehverdag som konkret kan utformes slik at elevene både skal lære mer og trives bedre.

En inngang til å nærme seg dette spørsmålet kan være å se nærmere på egenarten til de praktisk-estetiske fagene i skolen. Ett kjennetegn ved disse fagene er at de er forankret mer i kunst enn vitenskap som erfaringsform.

John Dewey er viden kjent for sitatet «learning by doing», et sitat som noen ganger feilaktig har blitt tolket til inntekt for at det kun er erfaringen i seg selv som er grunnlaget for læring.

Poenget til Dewey v ar at læring gjennom erfaring lå i selve uttrykket for erfaring, og at språklig kommunikasjon og refleksjon over erfaring var drivkraften for læring.

I boka Art as Experience (1934) skiller han mellom en erfaring og erfaring generelt. Her utdyper han særlig den estetiske erfaring som en avgrenset, fullbyrdet prosess med en helt annen kvalitet enn erfaring generelt.

Den estetiske erfaring er ifølge Dewey preget av den ekstraordinære, avgrensede og skjellsettende opplevelsen. Han peker på at det estetiske ikke kan avgrenses skarpt fra intellektuell erfaring. Individet kan respondere emosjonelt og kroppslig uten at den intellektuelle bevissthet aktivt er involvert i situasjonen, men løftes opp gjennom å sette språk til erfaringen.

Når forannevnte stortingsmelding fremhever det praktiske som grunnlag for læring, kan det med forankring hos Dewey bygge opp under resonnementet om at elevene i skolen kan bedre sine skoleprestasjoner om de i større grad får kombinere emosjonell og kroppslig respons med intellektuell aktivitet.

Det er mye som tyder på at skolens arbeid med estetisk erfaring ikke bare bidrar til å kvalifisere elevene i fag som drama, musikk, kunst og håndverk. Fokus på estetiske erfaringer og arbeidsformer kan også bidra til å stryke teorifagene.

For noen år siden kom den engelske professoren Ann Bamford med boka The Wow Factor. Her viser hun til forskning som nettopp peker på at estetiske fag kan bidra til å styrke elevens ferdigheter i teorifag.

På oppdrag fra UNESCO undersøkte Bamford også de estetiske fagenes posisjon i en rekke land verden over. En sammenligning av PISA-undersøkelsene og Bamfords rapport viser en klar tendens. De landene som skårer høyt på fag som lesning, skriving, regning og naturfag, er også land som satser på estetiske fag.

Når det gjelder ambisjonen om en mer praktisk og variert skole må vi derfor stille spørsmål om norsk skole i dag bidrar til at elevene får tilstrekkelig med estetisk erfaring, slik at de får utviklet både repertoar og beredskap for en slik måte å angripe faglige utfordringer på.

Mye kan tyde på at barn og unge i norsk skole ikke akkurat blir overøst av estetisk erfaring. Økt oppmerksomhet og økt timetall i basisfagene har ført til redusert fokus på de estetiske fagene.

Det samme gjelder lærerens kompetanse som skal bidra til at elevenes opplæringen er preget av intensitet, systematikk og progresjon i arbeid med i de estetiske fagene, noe som er nødvendig hvis elevene skal få tilstrekkelig utbytte av de estetiske fagene. Det er blant annet denne systematikken i arbeidet med de estetiske fagene som kan bidra til generelle læringseffekter.

«Når alt er sagt og gjort, er det så mye mer som er sagt enn gjort», heter det i et ordtak. Et slikt munnhell kan vel og brukes om status for arbeidet med å gi barn og unge estetiske erfaringer i skolen.

Noe av problemet er knyttet til utviklingen av norske læreres kompetanseprofil i løpet av de siste tiår. Generelt stilles det høyere krav til kompetanse for lærere, noe som har ført til at flere lærere har økt kompetanse i de teoretiske fagene.

For estetiske fag er det motsatt. Mye må altså gjøres for å snu trenden som fokuserer på at veien til kunnskap kun går gjennom de klassisk akademiske fag. Det er ikke bare behov for et vesentlig kompetanseløft for å gjøre norsk skole mer praktisk og variert. Vel så mye trenger vi et «verdiløft». Vi trenger en forståelse for at det er en grunnleggende verdi at elevene får møte en praksis preget av lærere med kunnskap, interesse og engasjement for estetiske tilnærminger til læring og kunnskapsoppbygging.

Det kan altså se ut som om vi for øyeblikket verken har nok fokus, tid eller kompetanse til å gi elevene i norsk skole et tilstrekkelig grunnlag for estetisk erfaring til at målet om en mer praktisk og variert skole kan realiseres.

 Jeg er imidlertid rimelig sikker på at det finnes enkeltstående erfaringer og praksiser som kan fungere som inspirasjon og støtte i arbeidet med å legge til rette for estetisk erfaring i skolen.

Det er å håpe at det i arbeid med den annonserte stortingsmeldingen har vært tilstrekkelige lytteposter ut i det varierte norske skolelandskap. Her finnes det allerede mange gode eksempler på praktisk og variert undervisning preget av estetisk erfaring og kvalitet.