En perfekt drittstorm

Kommuneøkonomien har i løpet av 2023/24 beveget seg i en dramatisk dårlig retning. Til tross for en ekstrabevilgning på 5 milliarder kroner i år kan det gå mot et underskudd på mellom ytterlige 5 og 10 milliarder.

Hovedårsakene synes å være:

• Høyere lønns- og prisstigning enn lagt til grunn i kommuneopplegget.

• Sterkt stigende rentekostnader.

• Svikt i skatteinngangen.

• Statens omvendte bruk av ostehøvelmetoden, altså at mange små, ufinansierte kostnadspålegg til slutt blir strået som brekker kamelens rygg.

• Konsultasjonsordningen, som vi har hatt stor tillit til, har ikke klart å fange opp summen av disse forholdene. Nylige justeringen for 2024 preges både av betydelige beløp og paradoksalt nok for lite for sent.

• Økt sosialhjelp drevet av høy innvandring. Det som er virkelig ille her, er at kommunene ikke er gitt tilstrekkelige virkemidler til å få disse tidligere i arbeid.

En må likevel stille spørsmålet om hvorfor kommunene i stort monn ikke har klart å ta disse forholdene inn over seg, og kanskje har reagert både for sent og for forsiktig, gitt at de økonomiske prognosene nok har vært kjent en stund.

Når så resultatene i år fort kan gjenta seg, bør kommunene analysere hva de kan foreta seg på styringsfronten nå for å være bedre forberedt. Vi tror at svaret finnes gjennom å følge flere anbefalinger.

For det første må kommunene styrke sin langsiktige styring. Det mest sentrale grepet vil da være å innføre aktiv bruk av modellen for kommunal økonomisk bærekraft (KØB). Det er en trekantmodell hvor en år for år både har minst 2 prosent netto driftsresultat, disposisjonsfond på minst 8 prosent av driftsinntektene og maksimal netto lånegjeld på 75 prosent av driftsinntektene.

Opptak av større lån uten tilhørende inntektsdekning bør analyseres grundig, inklusiv nye driftsutgifter for en 15-årsperiode.

En må absolutt analysere Grønt hefte og Perspektivmeldingen i kombinasjon med aktuelle SSB-prognoser for å danne et godt plangrunnlag for minst de neste 12 årene.

Det er også viktig å skaffe seg en modell for rentesikring som forsvar mot periodiske store rentehopp.

Kommunene bør organisere sin effektiviseringsfunksjon slik at en både kan ta ut lavthengende frukter raskt og opparbeide seg en reserve av gjennomtenkte tiltak for bruk i senere budsjetter.

Innbyggerne må informeres om at en på framtidige budsjetter vil stå ovenfor en stat som både vil og må ta ned overføringene til skolesektoren som følge av synkende barnetall og øke de til eldreomsorgen på grunn av en ventet dobling av antall eldre fram mot 2060. De må få vite at det ikke finnes noen annen måte kommunene kan tilpasse seg på uten at totalresultatet blir forverret.

Det bør dessuten innføres kortsiktige tiltak med langtidsvirkning.

Vi ser jevnlig at kommuner ut på høsten melder om store mulige underskudd, som så viser seg å bli realisert og vel så det. Det er mange årsaker til det – og mulige tiltak.

Én årsak kan være at det finnes enkeltposter med risiko for betydelige budsjettavvik som ikke lar seg identifisere før sent i budsjettåret.

En annen mulig årsak er at de folkevalgte og/eller kommunedirektøren slipper gjennom budsjetter som de vet eller burde vite har uakseptabel risiko for å sprekke.

Det kan også tenkes at kommunen ikke utviklet en god nok budsjetteringsteknikk for å håndtere risikoposter Ett eksempel er at en ikke budsjetterer utgifter til sykevikarer symmetrisk med de kompensasjonsbeløp folketrygden dekker for sykelønn, eller at det ikke er balanse mellom anslagene for lønnsøkninger og endrede skatteinntekter.

Mangel på en nitid månedlig budsjettkontroll basert på periodiserte budsjetter og ditto regnskaper kan også være en svakhet. Budsjettene bør korrigeres så tidlige som mulig.

Det bør være kjent kunnskap at større avvik krever raske inngrep dersom de skal ha tilstrekkelig stor årsvirkning. Den verste feilen en kan gjøre, er å unnlate å følge med og/eller la være å korrigere kursen før det er for sent.

Et sentralt virkemiddel for å få til tiltak mot disse svakhetene, er å pålegge hele administrasjonen en kultur for løpende kontroll og budsjettdisiplin. Dette er både ønskelig, mulig og nødvendig.

Det er også nødvendig å øke forståelsen for inntektssystemet.

Det største sparepotensialet ligger gjennom å endre sykelønnsordningen. Dette krever imidlertid statlig gjennomføringskraft som synes fraværende.