En smartere fremtid for Kommune-Norge er mulig

Vi har et unikt system i Norge der alle kommuner, uavhengig av størrelse, er forpliktet til å levere de samme grunnleggende tjenestene til innbyggerne sine. Generalistkommuneprinsippet er en viktig del av vårt demokrati.

Systemet utfordres av økende krav fra innbyggere, teknologisk utvikling og strammere økonomiske rammer. Forskjellen mellom kommunene er stor. Selv i en så sentral region som Gardermoregionen, vil Hurdal med sine 3.015 innbyggere og Ullensaker med sine 44.797 ha helt ulike ressurser og kapasitet.

Begge steder skal arkivloven ivaretas, budsjetter skal utarbeides og ansatte skal ha arbeidskontrakter. Som dere alle vet.

Oppgavespennet de folkevalgte ivaretar, og måten dette organiseres på, illustrerer godt hva et demokrati er: Folket velger hvem de vil være representert av. Som dere alle vet.

For å understøtte et politisk system, er det gjennom kommuneloven gitt de enkelte kommunestyrene å ansette en administrasjonssjef. Som dere alle vet.

For å ivareta lov- og avtalekrav organiserer kommunedirektøren og/eller kommunestyret virksomheten innenfor rammene som stat og kommunestyre legger til grunn. Som dere alle vet.

Det at «vi alle vet» kan ha en konserverende virkning på kommunesektoren. «Sånn er det bare»-argumentet står dessverre sterkt. Når man ikke vil eller kan ta debatten, er det lett å abdisere ved å slå fast at «sånn er det bare». Vi tror det er et stort uforløst potensial i Kommune-Norge om man våger å ta debatten.

En rekke administrative støttetjenester kan og bør samordnes! Det vil være utviklende. Fordelene bør være åpenbare. Leverandørmarkedet høster frukter av ulike systemvalg hos kommunene. Skreddersøm er det skredderen som får fortjeneste av. Det er ikke god business for det samlede Kommune-Norge.

I dagens kommunesektor kan mange oppgaver løses bedre i fellesskap. Arkivtjenester, IT-løsninger og lønnskjøring er gode eksempler. Oppgavene er like uansett kommune, og vi kan oppnå stordriftsfordeler uten å miste den lokale forankringen. Små kommuner får tilgang til kompetanse og løsninger de ellers ikke ville hatt råd til. Større kommuner kan effektivisere.

Det bør være åpenbart at det er unødvendig med 357 arkiv. Det burde vært ett. Med én adresse. Vi er sikre på at posten kommer fram uansett.

Tilsvarende er alle 357 kommuner brukere av en rekke digitale tjenester, og har et selvstendig ansvar for gode arbeidsverktøy og effektive prosesser. Det ligger et stort potensial i å utforske felles teknologiplattform.

Det er overmodent. Det hadde også vært spennende å se nærmere på et felles HR-hus. I kampen mot turnover byr vi over hverandre med ordninger og vilkår, og blir konkurrenter.

Positiv konkurranse som bidrar til bedre og nye tjenester, ønskes velkommen. Negativ konkurranse, som bidrar til lønnsspiral og svikt i tjenestetilbudet, må imøtegås.

Etter vår mening er tiden overmoden for fellestenkning. Man må tørre å ta debatten. «Sånn er det bare» er et lettvint argument – om man ønsker ro og bekvemmelighet. Det gir kortvarig glede, selv innenfor en valgperiode.

Vi har både håp og forventning til at KS kjenner sin besøkelsestid. Det er neppe en god løsning å si at regionene må finne egne løsninger. Generalistkommuneprinsippet blir fortsatt et hinder.

Vi snakker av erfaring. Kommuner kommer og går i IKS’er eller vertskommunesamarbeid. Interessen til den enkelte kommune trumfer fellesskapets interesser. Konsekvensene er økte driftskostnader og veldig ulike innbyggertilbud.

Derfor bør felles forvaltning være et nasjonalt anliggende.

Det krever mot å ta til orde for ordninger som kan omtales som radikale eller i verste fall totalitære. Dersom et initiativ om felles regnskapsføring, sentralbord, innkjøp, kommunikasjonstjenester og alt annet som bør vurderes, umiddelbart blir til en diskusjon om tap av lokale arbeidsplasser, ja, da har kommunene tapt. Da står innbyggerne foran et helt annet velferdstilbud enn det vi til nå har vært så stolte av. Da vinner gamle vaner og «sånn er det bare». Abdiseringen er et faktum.

Vi forstår bekymringene. Noen frykter tap av arbeidsplasser. Andre er redde for å miste kontrollen over viktige tjenester. Bekymringene er reelle, og de må tas på alvor. Derfor er det så viktig at alle endringer skjer i tett dialog med ansatte, innbyggere og politikere.

Lokaldemokratiet må stå i sentrum. Det er avgjørende at vi ikke mister av syne hva som gjør det norske kommunesystemet så sterkt, nemlig nærheten til innbyggerne. De skal ha en reell innflytelse på beslutninger som berører deres hverdag.

Nettopp derfor er det viktig at vi ikke ser på samarbeid som en trussel mot det lokale selvstyret, men som et verktøy for å styrke det. Ved å frigjøre ressurser fra administrative oppgaver, kan vi gi politikere og ansatte mer tid til å jobbe med å forbedre skoletilbudet, styrke eldreomsorgen eller legge til rette for lokalt næringsliv.

Den økonomiske utviklingen og prognosene for fremtiden mer enn antyder et behov for tydelige prioriteringer og godt lederskap.

Vi står overfor vanskelige valg, men vi har også en unik mulighet. Ved å samarbeide kan vi finne løsninger som er smartere, mer effektive og bedre tilpasset fremtidens behov. Det handler ikke om å erstatte lokalt selvstyre med sentralisering, men om å bruke ressursene på en måte som gir mest mulig verdi for innbyggerne.

Vi trenger hårete ambisjoner inn i 2025. Vi kaster hansken til KS og staten ved henholdsvis Kommunal- og distriktsdepartementet og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Er dere med?