En ubehagelig sannhet

Velferdssamfunnet står midt i en dyp krise, som både er økonomisk og eksistensiell. Kommunene flikker på detaljer som for lengst har tangert det komiske, men burde igangsatt et radikalt transformasjonsprosjekt.

KS har regnet ut at det samlede underskuddet i kommunene var på rundt 4 milliarder kroner i 2024.

Øvre Eiker bidro dessverre til dette underskuddet, med et merforbruk på nærmere 80 millioner og et negativt resultat på 49 millioner. Kommunens inntekter er på 85,5 prosent av landssnittet, før utjevning.

Alle analyser av effektivitet og kvalitet viser at kommunen drives svært kostnadseffektivt og leverer tjenester med kvalitet. Det er altså lite som peker mot dårlig styring som forklaring på vanskelig økonomi.

KS’ debatthefte 2025 har tittelen Forventningsgapet. Utfordringsbildet er godt kjent og unødvendig å beskrive. I stedet vil jeg, med to eksempler, beskrive hvordan dette treffer konkret. Jeg vil understreke at dette ikke er en kamp mot Statsforvalteren. Hensikten er å illustrere målkonfliktene kommunen står overfor, og hvordan forventningsgapet materialiserer seg i en uglamorøs kommunal hverdag.

Statsforvalteren førte i 2024 tilsyn med skolene og lærernormen i kommunen. Øvre Eiker fikk avvik fra lærernormen på flere skoler. De er lukket, med unntak av ved to av skolene.

Som kommunedirektør svarte jeg selv på avviket på de to siste skolene, med melding om at kommunen ikke klarer å lukke avviket umiddelbart. Jeg viste til brevet kommunene mottok fra Kommunal- og distriktsdepartementet i 2024: Budsjettering av innsparinger i årsbudsjett og økonomiplan.

Departementet presiserer her: «Kommunestyret og fylkestinget har etter kommuneloven plikt til å budsjettere med balanse slik at utgiftene er tilpasset inntektsrammene.»

I brevet til Statsforvalteren viste jeg også til kommunelovens kapittel 28 – Statlig kontroll med kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse.

Som forventet, opprettholder Statsforvalteren avviket. I nytt brev viser de til at kapittel 28 gjelder for kommuner som allerede er oppført i Robek, altså ikke Øvre Eiker.

Det er for så vidt riktig. Kapittel 28 fastsetter imidlertid i hvilke tilfeller det er grunnlag for å føre kommuner opp i registeret, og poenget var å peke på at Øvre Eiker beveger seg i retning risiko for oppføring.

Statsforvalteren presiserer videre: «Kommunen har ikke anledning ved å se vekk fra disse kravene selv om kommunen er i en vanskelig økonomisk situasjon.»

Før jul kom Statsforvalterens årlige forventningsbrev til kommunene. Det tematiserer i liten grad målkonfliktene og forventningsgapet. Kommunestyret i Øvre Eiker har oversendt en kommentar til forventningsbrevet. Vår utfordring er ikke at forventningene er ukjente – det er erkjennelsen av at vi aldri vil kunne innfri dem.

Regjeringen styrker Forsvaret med 600 milliarder kroner fram mot 2036. Den geopolitiske situasjonen tilsier at det er viktig og nødvendig. Jeg er forberedt på at det får konsekvenser for førstelinjen – kommunene. Selv om jeg håper på bedre rammevilkår, forstår jeg at vi ikke kan forvente store økninger i overføringer fra staten. Vi må altså bygge om tjenestetilbudet lokalt. I praksis betyr det at vi vil måtte slutte med noe av det vi gjør i dag.

Når pålegg om både økonomisk balanse og oppfyllelse av lovkrav er slik de er, har kommunen ikke annet valg enn å kutte alt som ikke er lovpålagt. Fra ett perspektiv kan det fremstå rasjonelt. Det er grunn til å stille spørsmål ved om kommunen skal drive med «alt mulig», og be om at kommunen forholder seg til sine kjerneoppgaver, som skole, primærhelsetjenester, omsorg for svakerestilte, pleie av syke og utvalgte myndighets- og forvaltningsoppgaver.

Det blir imidlertid for enkelt å se det slik. Det er ikke opplagt at alt som er lovpålagt, er til det beste for innbyggerne og samfunnet. Lovpålegg gir ikke i seg selv garanti for kvalitet. Dessuten gjør det lokale folkevalgte, kommunedirektøren og fagfolk til statens marionetter. Det gir rigide og lite treffsikre løsninger, og gir falske forventninger om effekter av tiltak.

Det er god grunn til å tro at vi opprettholder et solid velferdssamfunn også fremover, men det må bli radikalt annerledes enn dagens. Nå skjer endringene ved at vi tvinges til å bygge ned tjenestetilbudet, mer eller mindre strategisk.

Det bør heller skje ved felles innsats og strategi for nye velferdsmodeller, der god statlig styring møter lokalt selvstyre.