Er det plass til den politiske tvilen?

Velgerne opplever en verden og hverdag i endring, men de politiske meninger og standpunkter står i stampe.

Partier og politikere forkynner det samme budskapet igjen og igjen. De tordner mot hverandre. Hvis motstanderen endrer holdning eller politikk, sitter anklagene om løftebrudd, prinsippløshet eller «snu kappen etter vinden»-atferden løs.

Ofte handler de politiske debattene mer om hva som er blitt sagt eller gjort, enn om hva som nå bør sies eller gjøres, gitt dagens virkelighet. Det er en virkelighet som kanskje ikke er lik gårsdagen.

I politikken er man opptatt av å presentere tydelige og klare alternativer for velgerne. Det går ofte i overskrifter, kortfattede formuleringer og argumenter som ikke tar mer enn 30 sekunder å formidle.

Det kan være greit i en hektisk (medie-)hverdag, og ikke minst effektivt for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Utfordringen – som er ganske opplagt – er imidlertid at nyansene skyves til side, og den opplysende samtale får dårlige kår. Konklusjonen er jo trukket på forhånd; premissene er det ikke plass til, og i den utstrekning de nevnes, er de ofte indiskutable.

Det virker som om det i politikken og den politiske debatten ikke er rom for å stoppe opp; stille spørsmål ved sine standpunkter og tenke høyt.

Det er sjelden plass til den politiske tvilen i det politiske spillet. Det gjelder også i kommunene og de felles-politiske arenaene som kommunestyremøter og utvalgsmøter.

Espen Leirset skriver i sin doktoravhandling om et åpenhetsparadoks i norske kommuner:

«… selv om Norge på papiret har verdens mest åpne lokalpolitikk, så kan de strenge reglene bidra til å gjøre politikken mer lukket – fordi de reelle diskusjonene foregår lukket, men i partienes møter i stedet for i de formelle utvalgene. (…) Det finnes ingen arenaer i det norske systemet der politikere på tvers av partigrensene kan diskutere fritt.»

Den politiske tvilen er et begrep som i forskningen først og fremst knyttes til velgere. Det handler om velgere som ikke vet hvem de skal stemme på, de som går litt i blinde, eller de som ikke har nok politisk kunnskap til å gjøre opp seg en holdning.

Det er slik politisk tvil ofte er blitt tolket. Der er derfor ikke så rart at politikere ikke vil forbindes med tvilen.

Men politisk tvil er ikke (bare) et onde eller uttrykk for svakhet. Den kan skyldes en erkjennelse av at virkeligheten er i endring og gi grunnbunn for nysgjerrighet og informasjonssøkning.

I en større kontekst kan den politiske tvilen være en døråpner for samtale, meningsutveksling og (selv-)refleksjon.

I «Valgdagbokprosjektet» har jeg sammen med min danske forskerkollega Ditte Shamshiri-Petersen gjennom velgernes egne ord og deres formuleringer fått innblikk i hva som fanger velgeres oppmerksomhet i valgkamper, og ikke minst innsikt i de overveielsene de gjør for å identifisere det riktige partivalget.

Ved å la velgere skrive personlig dagbok i en app gjennom hele valgkampen – i forbindelse med det norske lokalvalget 2019, stortingsvalget i 2021 og det danske folketingsvalget i 2022 – kommer det tydelig fram at veien fram til det riktige partivalget for noen velgere er kompleks og ganske vanskelig.

Kompleksiteten ligger i at det ofte er flere og til dels motstridende hensyn å ta. Vanskeligheten ligger i å velge hva som er viktigst.

Dette viser hvordan den tvilen som ofte forbindes med politisk ubesluttsomhet eller manglende kunnskap, også kan ses som et nødvendig avsett for politisk refleksjon. Nettopp på grunn av sin tvil oppsøker velgerne informasjon og reflekterer over den i lys av egne eller andres erfaringer for å nå fram til det riktige partivalget.

I disse valgdagbøkene kommer det fram hvordan de tvilende velgere på ulike måter observerer og tenker for å kunne gjøre det riktige partivalget.

Det handler om de politiske sakene som opptar dem, eller som dominerer den politiske debatten i mediene, der politikere, programledere og journalister setter rammene.

Normer for god debattkultur og atferd også spiller en rolle – eller snarere fraværet av slike normer.

Velgerne etterlyser saklig informasjon om hva partier og politikere mener og hvorfor de mener, det de gjør. De orker ikke gjørmekasting.

Kanskje har politiske aktører noe å lære av disse velgere? De kan erkjenne tvilen og bruke den aktivt som grunnlag for å utforske egne og andres standpunkter gjennom informasjonssøkning, meningsbryting og åpenhet for at virkeligheten har flere sider og endrer seg over tid.

Dersom tvilen brukes på den måten, kan den snarere være et konstruktivt utgangspunkt for den demokratiske og opplysende samtalen, heller enn uttrykk for svakhet som svekker tilliten.

Nyere norsk forskning har nemlig vist at tilliten til politikere for noen velgere avhenger av politikernes kompetanse og gjennomføringsevne, langsiktig tenkning og evne til å gjøre politiske prioriteringer og inngå kompromisser. Dette forutsetter jo nettopp åpenhet om premisser og for andres perspektiver, slik den politisk tvil bereder grunnen for.

Politikk handler naturligvis om uenigheter og meningsforskjeller, men heldigvis har vi demokratiet og politiske prosesser som nettopp er til for å håndtere disse uenighetene.

I slike prosesser bør det legges til rette for den opplysende samtale, hvor premissene løftes fram og debatteres slik at konklusjonen ikke er trukket på forhånd. Her og på de felles-politiske arenaene bør det være plass til den politiske tvilen.

Utfordringen er hermed gitt videre til våre politiske representanter.