Er samfunnsvern et kommunalt ansvar?

De siste årene har vi sett en markant økning i antall mennesker som dømmes til tvunget psykisk helsevern. Denne pasientgruppen skal tilbakeføres til kommunen når spesialisthelsetjenesten mener det er forsvarlig.

Det er ofte snakk om svært ressurskrevende pasienter med behov for tett og langvarig oppfølgning på grunn av kronisk og alvorlig psykisk sykdom kombinert med voldsproblematikk. Kommunene erfarer at ansvar og oppgaver som følger slike pasienter, krever langt mer ressurser enn det de rår over per i dag. For noen kommuner er kostnadene nærmest umulige å håndtere.

Den siste offentlige utredningen om psykiske lidelser og tjenestetilbudene ble gjort i 1996–97 med stortingsmeldingen Åpenhet og helhet. Her beskrives konsekvensene av den nye særreaksjonen, og det ble vurdert at få pasienter kunne dømmes til tvunget psykisk helsevern, som følge av endrede og strenge tilleggsvilkår.

Slik gikk det ikke, har det vist seg. Antall dømte på disse vilkårene har økt markant. Ulike prognosemodeller viser at vi kommer til å se en ytterligere vekst i årene framover.

Kommunene er i liten grad invitert inn i samarbeid om tjenesteutvikling for disse utsatte pasientene. Vi vil peke på fire utfordringer som må løses faglig, administrativt og finansielt, for at kommunene skal kunne lykkes bedre med å ta imot disse pasientene.

For det første er det spesialisthelsetjenesten som bestemmer når pasienten er utskrivningsklar. Det oppstår ofte uenighet mellom kommune og spesialisthelsetjenesten når denne pasientgruppen meldes som utskrivningsklar, og pasienten skal overføres fra sikkerhetspost til et kommunalt bo- og tjenestetilbud.

Videre har kommunene ikke hjemmel i sitt lovverk til å utøve tvang for å ivareta samfunnsvernet. Spesialisthelsetjenesten vurderer ofte at pasienten har behov for et sikkerhetsnivå som kommunene verken kan eller skal innfri.

For det tredje er den nåværende refusjonsordningen ikke tilstrekkelig for at kommunen skal få kompensert for sine reelle kostnader. De mest ressurskrevende pasientene utgjør en uoverkommelig kostnad for kommunene.

Til sammenligning er dom til tvungen omsorg en statlig finansiert særreaksjon, uavhengig av hvor ressurskrevende pasienten er.

Til sist kan forskrift om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter ikke anvendes i sin nåværende form for denne pasientgruppen.

Overføring tilbake til kommunen er ofte en langvarig prosess hvor kommunen må etablere bolig, rekruttere ansatte, bygge kompetanse og hospitere etc. Forskriften gjenspeiler ikke den tiden det tar å etablere et tjenestetilbud.

Til tross for den vanskelige situasjonen som beskrives, ønsker ikke kommunene å løpe fra sitt ansvar, men virkemidlene gjør det vanskelig å etterleve kravene til et forsvarlig tjenestetilbud.

Det er på høy tid at Helse- og omsorgsdepartementet tar innover seg utfordringene kommunene står i. Det er behov for endringer i både lovverk og finansieringsordninger og ansvarsforhold mellom kommune og spesialisthelsetjeneste.

Selv om Helsedirektoratet beskriver ansvarsforhold og samhandling, mener vi at dette ikke er tilstrekkelig tydeliggjort. Det er også behov for en gjennomgang av gjeldende lovgivning, og praktisering av denne, for å tydeliggjøre det faglige ansvaret under de ulike fasene i pasientforløpet.

Kommunene er ikke rustet til å bygge opp bemanningsreserver og en økonomisk buffer som kreves i slike saker. Staten bør utrede en nasjonal særfinansieringsordning rettet mot kommuner som av og til må ta ansvar for de aller mest krevende pasientene.

Til slutt er det behov for en endring i forskrift om egenbetaling for utskrivningsklare pasienter. Dagens forskrift er ikke godt nok innrettet når det gjelder pasientgruppen da utskrivningsprosessen for denne pasientgruppen ikke kan sammenlignes med andre pasientgrupper.

Det er skrevet flere offentlige utredninger og faglige anbefalinger om disse utfordringene. De gjentas også her. På tross at dette kan vi ikke se at staten tar kommunenes (og spesialisthelsetjenestens) utfordringer og bekymringer på alvor.

Vi etterlyser et statlig engasjement og oppfølgning som sikrer samstemte tiltak for både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Her bør også KS kjenne sin besøkelsestid.

Alternativet er at flere saker må løses i tvisteløsningsnemnda, og at tjenesten til denne pasientgruppen skjer på bekostning av andre brukergrupper.

Dagens ordninger er ikke bærekraftige – nå krever vi handling.