Er sosialhjelpen rette våpen i kampen mot barnefattigdom?

Barneombudets kronikk i Kommunal Rapport 7. februar tar opp mange interessante problemstillinger, men reiser samtidig et helt grunnleggende spørsmål. Hvorfor har vi rigget velferdssystemet slik at så mange barnefamilier i det hele tatt må henvises til sikkerhetsnettet?

De aller fleste familier med vedvarende lavinntekt har allerede én eller flere statlige ytelser som sine viktigste inntektskilder. Hvorfor skal den kommunale sosialhjelpsordningen brukes som det viktigste verktøyet i kampen mot barnefattigdom?

Sosialhjelpen er en svært ressurskrevende ordning for overføring av midler fra fellesskapet til enkeltinnbyggere. Korte vedtaksperioder og fortløpende vurdering av rettigheter og nivå krever enorme ressurser på Nav-kontorene.

Det er selvfølgelig ingen skam å måtte oppsøke Nav og sosialhjelpsordningen når det er nødvendig for å sikre familien en forsvarlig levestandard og en tilfredsstillende bolig.

Samtidig er det ingen tvil om at det er et betydelig stigma og negative forventninger knyttet til sosialhjelpen, og mange kvier seg derfor for å søke stønad.

Retten til sosialhjelp oppstår først når du søker om stønad. Sosialhjelpsordningen forutsetter at innbyggeren har kunnskap om og samhandlingsevne med forvaltningen. Hvorvidt en innbygger mottar sosialhjelp, og hvilket nivå det er på ytelsen, er like mye et resultat av søkertilbøyelighet som faktiske behov og objektive rettigheter.

Konsekvensene av de tersklene som sosialhjelpsordningen er omgitt av, er et betydelig underforbruk. Det er nok langt flere barnefamilier som rent matematisk ville være kvalifisert for sosialhjelp enn de som faktisk mottar en ytelse.

Fra 2022 skal ikke barnetrygden lenger tas med ved beregningen av sosialhjelp. Denne endringen har i praksis medført at «livsoppholdsnormen» for barnefamilier har økt markert. For en enslig forsørger med to barn er økningen i stønadsnivået i praksis på om lag 5.000 kroner pr. md.

Fra sentrale myndigheter har det vært et helt ufravikelig krav at denne økningen ikke skal ha noen betydning for hvordan søknader om andre formål behandles.

Endringen i regelverket har bidratt til at langt flere barnefamilier ville hatt krav på sosialhjelp, hvis de søkte.

I praksis viser tallene at antall barnefamilier med sosialhjelp ikke har økt mer enn for befolkningen for øvrig, eller at andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt er blitt særlig redusert. Dette viser hvor lite egnet sosialhjelpsordninger er som våpen i kampen mot barnefattigdom.

Det virker å være en grunnleggende oppfatning i velferdssystemet om at den beste og mest målrettede måten å bedre barnas levekår på, er å øke overføringene til foreldrene. Med dette utgangspunktet er vel den eneste fornuftige løsningen å bruke de ordningene som de aller fleste i mål/risikogruppen allerede er nødt til å forholde seg til?

I stedet for å øke livsoppholdssatsene i sosialhjelpsordningen, hvorfor ikke heller:

• Øke barnetilleggene i alle ytelser etter folketrygdloven?

• Heve taket i bostøtteordningen slik at barnefamiliers faktiske boutgifter blir tatt med i langt flere saker?

• Doble barnetrygden og gjøre inntekten til pensjonsgivende inntekt som skattlegges?

Summen av disse tiltakene vil være en god blanding av rettighetsbaserte, universelle lavterskelytelser og behovsbaserte og målrettede stønadsformer.

Hvis Nav-kontorene fikk færre saker der det eneste behovet brukeren har, er å få erstattet/supplert manglende inntekter, kunne store ressurser bli frigjort til å bistå foreldrene med kvalifisering og oppfølging mot jobb.

Når alt kommer til alt, er det foreldre som forsørger familien sin selv, som virkelig betyr noe for barns økonomiske og sosiale levekår.