Fallskader må forebygges bedre

Hver eneste time skjer det et hoftebrudd i Norge, noe som tilsvarer ca. 9.000 hoftebrudd i løpet av ett år.

Et hoftebrudd koster i snitt 1 million kroner første året. Det sier seg selv at kostnadene er store. Ifølge nasjonalt hoftebruddsregister er gjennomsnittsalderen 80 år, og så mange som 24 prosent dør som følge hoftebruddet i løpet av det første året.

Et fall som medfører et hoftebrudd fører til store lidelser og dødsfall for mange, og er en av de mest ressurskrevende enkeltdiagnoser på norske sykehus.

Kostnader ved hoftebrudd anslås til å være 14,5 milliarder kroner årlig, ifølge Folkehelseinstituttet. Hva kan gjøres for å forebygge så mange fall og brudd som mulig?

Hvert år faller omtrent 30 prosent av alle over 65 år og 50 prosent av alle over 80 år. Økende alder i seg selv gir en økt risiko for fall og fallskader. Fall hos eldre kan føre til funksjonssvikt, inaktivitet, isolasjon, nedsatt livskvalitet, økt hjelpebehov og tidligere død, og veien tilbake kan bli lang og kronglete for den eldre. Dette kan og må vi gjøre noe med.

Bo trygt hjemme-reformen skal bidra til et mer aldersvennlig samfunn, hvor flere eldre kan leve aktive og trygge liv hjemme.

Svekket balanse og svake muskler i beina er den viktigste risikofaktoren for fall hos eldre. Vi vet at muskler som ikke brukes, blir svake. Men ikke alle vet at det samme gjelder for balanseevnen. Eldre som beveger seg for lite mister ikke bare muskelkraft, de mister også balanseevne og som følge av dette får de økt fallrisiko. For å oppnå trygghet er det viktig å forebygge fallskader.

Et viktig grep er å identifisere og fjerne mulige fallfeller i hjemmet. Med bo trygt hjemme-reformen vil stadige flere eldre bo hjemme lengre. God belysning, sklisikre sko og sokker, legemiddelgjennomgang, syns- og hørselsutredning er forebyggende tiltak, og tilrettelegging med hjelpemidler er et viktig supplement.

Det aller viktigste for å redusere risikoen for fall, er det den enkelte selv kan gjøre. Balanseøvelser og aktivitet som øker kjernemuskulatur og styrke er fasiten på det.

Så enkelt – så vanskelig.

Det er stor oppmerksomhet på hverdagsrehabilitering, pasientenes ressurser og økt mestring i dagliglivet. Vi må motivere, inspirere og legge til rette for at pasienter får gjøre alt det de kan klare selv.

Et viktig tiltak er gode lavterskeltilbud som Sterk og stødig, et balanse- og styrketreningsprogram, hvor eldre møtes til gruppetrening. De kan ta en kopp kaffe etterpå og oppleve både trening og en god møteplass.

Andre tiltak er uformelle grupper hvor eldre møtes for å gå en tur eller bare være fysisk aktive. I tillegg til å redusere fare for fall har fysisk aktivitet en rekke andre helsefordeler, for eksempel økt livskvalitet med positiv aktivitet som gir sosial stimulans og glede, opprettholdt fysisk styrke, muskelmasse og balanse og bedret appetitt.

Fysisk aktivitet i grupper forebygger ensomhet og isolasjon. All aktivitet er bedre enn ingenting, og eldre er de som profitterer aller mest på å være fysisk aktive.

Målet er å redusere risikoen for fall, og at eldre skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Derfor må det opprettes gode miljøer der eldre kan møtes for å trene og være sosiale. Dette kan være i regi av idrettslag og ideelle organisasjoner, og det kan være i dagsenter i regi av hjemmebaserte tjenester.

På overordnet plan hevdes det at det vil bli en fordobling av antallet hoftebrudd fram mot år 2050, og kostnadsbildet ved for eksempel hoftebrudd, burde være insentiv for kommunene til å øke innsatsen for å begrense fall og forebygge skader.

Kanskje bør sentrale politikere vekte forebygging høyere i sine budsjetter og premiere de kommuner som er flinkest til å forebygge?

Med tanke på den menneskelige lidelse som følger med hvert eneste hoftebrudd, skylder vi ikke da den eldre at vi gjør det ytterste vi kan for å forebygge fall?

Ja – det koster å forebygge, men det koster enda mer ikke å forebygge fallskader.