Fastlegekrisen er ikke løst

Nå er det på høy tid å stille de grunnleggende spørsmålene: Hvordan organiserer vi ordningen best mulig, hva skal legene gjøre, og hva kan andre helsearbeidere ta seg av?

Kommunene kan uansett ikke fortsette med å bruke penger de ikke har. Vi trenger løsninger som faktisk løser problemene – ikke bare skyver byrdene videre.

Trenden fortsetter. KS har over flere år dokumentert at fastlegeordningen koster kommunene mer for hvert år, og at kommunene tar byrden med å holde ordningen i live.

Nylig har SINTEF og NTNU gjennomført den sjette kartleggingen, og trenden fortsetter. 85 prosent av kommunene oppgir at de har merkostnader til fastlegeordningen.

De samlede kostnadene har gått fra 813 millioner kroner i 2021 til 1,2 milliarder i 2023. Da den første kartleggingen ble gjennomført i 2017, var merkostnadene på rundt 378 millioner.

Mer penger er åpenbart ikke løsningen. I kommunene har merkostnader økt med 400 millioner kroner på bare to år, tross økte tilskudd fra staten. Det er et klart signal om at noe ikke fungerer som det skal.

Vi får neppe kontroll på denne kostnadsutviklingen hvis vi ikke ser på de strukturelle utfordringene som faktisk ligger til grunn. Vi må se på løsninger som både gir kommunene mer for pengene, og samtidig sikrer innbygger gode fastlegetjenester i fremtiden.

Kartleggingen som SINTEF og NTNU har gjennomført for KS, viser også at fastlegene får færre pasienter per lege, men likevel trenger mer økonomisk støtte for å opprettholde kapasiteten. Er vi på vei til å møte et punkt der vi rett og slett ikke har råd til å opprettholde ordningen i det hele tatt?

Regjeringen har lovet å legge fram en stortingsmelding om allmennlegetjenesten i løpet av våren, og for kommunene er dette en kritisk mulighet. Hva vil den inneholde?

Vi mener det er behov for en fundamental gjennomgang av organiseringen av fastlegeordningen. Her må staten, i samarbeid med kommunene og Legeforeningen, tenke i nye baner – kanskje ved å legge til rette for større enheter eller fastlegevirksomheter som kan drive mer effektivt og dele på ressursene?

Dedikerte leger som investerer i egen virksomhet, er stabile og har høy arbeidskapasitet. Kommune-Norge er helt avhengig av disse legene. Nå får imidlertid to av tre næringsdrivende fastleger ekstraytelser fra kommunene – ofte ved at kommunen har tatt hele ansvaret for driften av legepraksisen, det vil si lokaler, ansatte og journalsystemer.

Mange kommuner skaffer vikar ved fravær, selv når det er legens eget ansvar. Andre næringsdrivende leger får ekstra tilskudd som gjør det mulig å øke inntekten, eller redusere arbeidsmengden, uten å gå ned i inntekt.

Mange leger er derfor langt unna en rimelig forståelse av hva næringsdrift innebærer. Vi trenger et klarere skille mellom næringsdrift og ansettelse i fastlegeordningen. I dag går utviklingen mot en utvanning av begrepet næringsdrift.

Den underliggende årsaken til kostnadsveksten er knapphet på leger. Dermed kan den enkelte lege stille høye krav, som kommunene går langt i å innfri. Tilgang på leger er først og fremst statens ansvar. Det må være mange nok studieplasser, og det må være mange nok turnus/LIS1-plasser. Kommende fastleger risikerer i dag å vente i flere år på å komme seg videre som leger. Flinke, erfarne leger utdannet i utlandet må bruke tid på ting de allerede har lært, fordi Norge ikke godkjenner den praktiske tjenesten deres.

Kompetansekrav må i tillegg være basert på realisme. Siden 2021 har det vært helt nødvendig med unntak fra flere lovbestemte krav, for eksempel har kommunene hatt mulighet til å engasjere leger som ikke spesialiserer seg i allmennmedisin. Når dette faktisk har vært tvingende nødvendig de siste fire årene for at innbyggerne skal ha en lege, må vi kunne stille spørsmål ved om de lovbestemte kravene er realistiske.

Hvis fastleger i dag har færre pasienter, og kommunene stadig høyere utgifter, hvordan skal vi klare å tiltrekke flere leger til distriktene? Hva kan vi gjøre for å gjøre fastlegeyrket mer attraktivt for unge leger som ser på andre alternativer i helsevesenet? Skal vi tvinge leger til å ta på seg mer ansvar enn de kan håndtere, eller skal vi heller gjøre det lettere for andre helsepersonell å bidra på områder som ikke nødvendigvis krever legekompetanse?

Dette er spørsmål som må stilles, og de kan ikke lengre skyves under teppet. Vi må sørge for løsninger som gir kommunene mer for pengene, og innbyggerne den helsehjelpen de har krav på.