Fikk din kommune gevinst i «kostnadsnøkkel­bingoen»?

Fra 2025 har Kommunaldepartementet endret kriteriene som legges til grunn når behovet for sosiale tjenester i kommunene skal beregnes, og hvordan disse skal vektes.

Målet for endringen har vært at kriteriene i større grad skal gjenspeile behovet for sosiale tjenester, og derigjennom utmålingen av innbyggertilskuddet til kommunen.

De største endringene i kostnadsnøkkelen er at antallet uføretrygdede i befolkningen er tatt helt ut, og at antall innbyggere med rus- eller psykiatridiagnoser er tatt inn som kriterium.

For øvrig er det gjort justeringer i hvordan de ulike kriteriene er vektet, når det samlede behovet skal fastsettes. Blant annet er vektingen av kriteriet for lavinntekt og arbeidsledige halvert.

Flere kommuner har trukket fram utfordringen med store sosialhjelpsutgifter til lengeboende og sekundærbosatte flyktninger. Det har vært en forventning om at den nye kostnadsnøkkelen skal gi større uttelling på kriteriet som omfatter flyktninger uten integreringstilskudd.

I den nye nøkkelen er vektingen av dette kriteriet økt fra 14,6 til 21,1 prosent. Man skulle forvente at det beregnede behovet for sosiale tjenester ville øke i kommunene med størst andel lengeboende flyktninger.

Hvis vi tar for oss tallene for de store kommunene med det største innslaget av lengeboende flyktninger i befolkningen, ser vi at endringen faktisk har hatt helt motsatt virkning for flere.

Sarpsborg, som har landets største andel lengeboende flyktninger i befolkningen, ender faktisk opp med over 9 prosent lavere beregnet behov i 2025, sammenlignet med 2024.

Les også:

Flyktninger strømmer til kommunen: – Snart i knestående økonomisk

Skien og Fredrikstad får også mindre tilskudd til de sosiale tjenestene med hhv. 8 og 7,2 prosent reduksjon. Drammen, Ullensaker og Oslo er vurdert å ha 1–2 prosent lavere behov.

De eneste kommunene med økte beregnede behov for sosiale tjenester i dette utvalget, er Lørenskog og Lillestrøm.

Ser vi på de ulike delkriteriene i kostnadsnøkkelen, ser vi at den høye andelen uføre i kommunen, sammen med en lav andel som har fått en rus-/psykiatridiagnose, bidrar til at den økte vektingen av flyktningkriteriet mer enn utlignes.

Samtidig er vektingen av kriteriet for lavinntekt og arbeidsledighet redusert. Det rammer kommuner med høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn spesielt.

Det er grunn til å stille spørsmål om relevansen for kriteriet rus og psykiatri som mål på levekårsforholdene i kommunen og behovet for sosiale tjenester.

Grunnlaget for dette kriteriet er antallet pasienter som har fått en diagnose innenfor rus- og/eller psykiatritilstander.

Dette er altså like mye et mål for tilbøyeligheten og tilgangen til å bli diagnostisert som den faktiske helsetilstanden. En stor andel av diagnosene blir ikke stilt før det er nødvendig for å kunne bli sykmeldt, eller å utløse andre ytelser etter folketrygdloven.

Dette er i hovedsak relevant for personer i arbeid eller er medlemmer i folketrygden. Det er vel grunn til å anta at enkelte grupper i befolkningen opplever å ha mindre behov for og nytte av å oppsøke helsevesenet.

Hvordan kommunene skårer på dette kriteriet, viser at et flertall av kommunene med størst andel flyktninger i befolkningen har lavere andel med rus/psykiatridiagnoser. Gjenspeiler dette virkelig den faktiske helsetilstanden i befolkningen?

Som en kuriositet er det kanskje verdt å nevne kommunen som har den største nedgangen i beregnet behov for sosiale tjenester i den med den nye nøkkelen. Fra å ligge på 173 prosent av landsgjennomsnittet i 2024, ligger Hasvik kommune nå likt med landet.

En «perfekt storm» av svært få flyktninger og mange uføre, samtidig som at antallet innbyggere med rus- og psykiatridiagnoser er lavt, har ført til dette ekstreme utslaget i behovsberegningen.

De sosiale tjenestene er kanskje den delen av kommunal virksomhet der det er mest krevende å beregne behov på en relevant og nøytral måte. Det er mange sammenhenger og motsetninger mellom de ulike kriteriene, og bare et par kriterier er omtalt her.

Dessuten er det nok slik at etterspørselen etter tjenester ikke nødvendigvis er et direkte resultat av faktiske behov.

Det er mulig at den nye kostnadsnøkkelen gir en mer rimelig og treffsikker fordeling av innbyggertilskuddet mellom kommunene. Det kan også være slik at urimeligheten er like stor, bare på en annen måte.