Havnene trenger kapital for omstilling og samfunnssikkerhet

Havnene har alltid hatt en sentral rolle i vårt samfunn og transportsystem. Likevel har fornyelsen og investeringstakten vært mye høyere for vei og jernbane.

Med havnenes viktige rolle for samfunnssikkerhet og beredskap, forventet trafikkvekst og stadig høyere rop om grønn omstilling i industri og transport, trenger havnene en solid økonomi. Vi trenger ikke flere lastebiler på veiene.

Kapitalen til de kommunale havnevirksomhetene ble tidligere omtalt som «havnekassa», og var lenge forbeholdt bruk i selve havnevirksomheten.

I 2020 ble imidlertid havne- og farvannsloven endret, slik at kommunene fikk større mulighet til å ta utbytte fra havnene. Det skjedde samtidig med at man la opp til mer forretningsmessig havnedrift. Endringene har gjort at noen kommuner ser på havnedrift som en mulig inntektskilde til andre gode formål.

Havne- og farvannsloven setter noen begrensninger for utbytte. Eierorganet kan bare vedta utdeling av verdier fra havnevirksomheten etter forslag fra havnestyret. Samtidig kan styret bare foreslå utdeling av verdier dersom det er avsatt tilstrekkelige midler til drift, vedlikehold og investeringer.

Begrensningene må ses i sammenheng med formålet i loven, som er å fremme sjøtransport og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann, samtidig som det skal tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv. I tillegg skal loven ivareta nasjonale forsvars- og beredskapsinteresser.

Det er ventet en betydelig økning i transport de neste årene. Det vil gi en rekke fordeler for samfunnet å få mest mulig av denne transporten på skip. Det gjelder for både energieffektivitet, klimagassutslipp og trafikksikkerhet.

Sjøtransport er allerede særdeles viktig for næringslivet. 90 prosent av norsk eksport og 80 prosent av norsk import kommer sjøveien. Det sier noe om sjøtransportens viktige rolle for utvikling av næringsliv i dette landet. Hvis havnene skal møte et økende transportbehov, er det viktig med økonomiske muskler.

Skipsfarten er i ferd med å redusere klimagassutslippene sine ytterligere, og havnene har en viktig rolle for tilrettelegging for utslippsfritt drivstoff og landstrøm. Teknologiutviklingen går raskt og gir mange nye muligheter, blant annet for automatiserte skip med elektrisk drift.

I tillegg har havne- og farvannslovens ordlyd om «nasjonale forsvars- og beredskapsinteresser» blitt sterkt aktualisert de siste årene. Både pandemi og krig har vist at sjøtransport og havner er viktige for å sikre forsyninger i en unntakstilstand.

Etter NATO-utvidelsen er dette ytterligere forsterket. Flere havner har et ansvar for sivile og militære forsyninger til Finland og Sverige.

Vi forstår at mange ser på utbytte fra havnene som en kjærkommen mulighet i en tid med krevende kommuneøkonomi. Men kommunalt eide havner har også en regional og nasjonal rolle som strekker seg langt utover kommunegrensene. De skal ikke bare tilfredsstille lokale behov, men bidra til regional næringsutvikling, nasjonal reduksjon av klimagassutslipp og styrket beredskap.

Å drifte en havn er svært kapitalkrevende. Kommuner som vurderer å ta utbytte fra havnene, bør derfor gjøre det på en ryddig måte som er i tråd med lovens bokstav og intensjon – og i god dialog med havnenes styre og administrasjon.

I stedet for å fokusere på utbyttemulighetene bør de nye rammebetingelsene motivere kommunene til et mer aktivt eierskap som styrker havnevirksomheten som en motor for grønn omstilling, utvikling av næringsliv og arbeidsplasser, samtidig som viktige beredskapsbehov ivaretas. Da vil havnevirksomheten kunne gi større avkastning i fremtiden. Det er en vinn-vinn-situasjon for både kommune, næringsliv og havneforetak.