Hele inntektssystemet må reformeres

Inntektssystemet for kommunene skal sikre at alle kommuner skal ha midler nok til å tilby et likeverdig tjenestetilbud til sine innbyggere. Slik systemet er i dag, er det definitivt ikke tilfellet.

Det er derfor gledelig at flere og flere – både politikere, kommuner og innbyggere – blir klar over skjevheten, slik at problemet kan erkjennes og endres.

Da NOU-en om inntektssystemet ble behandlet, la Sarpsborg kommune vekt på at sosioøkonomiske kriterier og folkehelseindikatorer må innlemmes i utgiftsutjevningen.

Det må skje både gjennom en bred metodisk tilnærming og gjennom delkostnadsnøkler som vektlegger betydningen av kostnader til tidlig innsats og forebyggende arbeid.

Folkehelseforskningen har påvist en sterk og systematisk sammenheng mellom utdanning, sysselsetting, inntekt og helse. Innbyggere med lav utdanning får i større grad lav inntekt, lav sysselsetting, større helseutfordringer, dårligere helse og høyere dødelighet enn innbyggere med høy utdanning.

Dagens folkehelseforskning viser at lav utdanning og dårlig helse i stor grad overføres fra en generasjon til den neste.

Sosial bærekraft og sosial ulikhet i helse er velkjente begreper som vies stor oppmerksomhet i samfunnsutviklingen og innen offentlig forvaltning. Likevel blir begrepene verken forsøkt operasjonalisert inn i et teoretisk utgiftsbehov for kommunesektoren eller satt i sammenheng med kommunenes faktiske utgifter til tidlig innsats og forebyggende arbeid.

Begge deler fører til kostnadsforskjeller mellom kommuner. Dette fordi sammensatte levekårsutfordringer i befolkningen ikke i tilstrekkelig grad fanges opp av kostnadsnøkkelen og utjevnes. Delkostnadsnøkkelen for sosiale tjenester og barnevern er tillagt altfor liten vekt dagens utgiftsutjevning.

For at kommunene skal settes i stand til å kunne gi et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne, inneholder inntektssystemet to store utjevningsmekanismer.

Den første er den omtalte «kostnadsnøkkelbingoen», som Hans Glomseth omtaler i et innlegg i Kommunal Rapport, der kommunenes ufrivillige forskjeller i utgiftsbehov forhåpentligvis forsøkes utjevnet fullt ut.

Den andre mekanismen er «norsk rulett», der man med viten og vilje ønsker premierer kommuner med stor andel skattesterke innbyggere. De får en større andel av skatteinntektene enn kommunene med levekårsutfordringer og dertil lave skatteinntekter.

For kommuner som Sarpsborg, betyr dette i praksis at det er mindre penger til de lovpålagte oppgavene. Å sette i gang de rette tiltakene innen tidlig innsats og forebyggende arbeid blir derfor særdeles krevende.

Sarpsborg kommune mener det er helt nødvendig med en betydelig større utjevning av de ordinære skatteinntektene gjennom en høyere grad av symmetrisk utjevning, og/eller redusert skatteandel i kommunens frie inntekter.

Slik begge utjevningsmekanismene i dagens inntektssystem er sammensatt, er det særdeles vanskelig for lavinntektskommuner å snu skuta.

Men vi gir oss ikke; vi jobber dag og natt for å sikre våre innbyggere et likeverdig tjenestetilbud. Vel vitende om at hvis vi lykkes, skyldes det vår egen innsats.

Rammebetingelsene i inntektssystemet oppleves derimot som mekanismer som hindrer at kommunen selv kan utvikle og forbedre seg.

For å sikre en mer solidarisk, likeverdig og rettferdig fordeling av kommunenes inntekter, samt bedre økonomisk stabilitet for alle kommuner, er det nødvendig med en grundig gjennomgang og reform av inntektssystemet.