Hva må til for å løse krisen i Kommune-Norge?

Det er en klisjé at når krybba er tom, så bites hestene. Men kommunekrybba har opplevdes som tommere enn noensinne i Kommune-Norge i 2024, til tross for endringer i kommunenes inntektssystem.

For kommunene som skulle få positive effekter av et mer omfordelende system, er økningen spist opp av prisøkninger og høye renter på lån.

Som ordførere fra skattesvake kommuner i Innlandet, var kampen for et mer rettferdig inntektssystem den kanskje største og viktigste kampen for oss i året som har gått. Nå står vi her og føler på at situasjonen aldri har vært mer kritisk for vår evne til å gi innbyggerne våre tjenester av det omfang og kvalitet som de fortjener.

Friske milliarder fra regjeringen, fordelt etter innbyggertall, bøter litt på elendigheten. Samtidig er den varslede ryddesjauen i mengden av lovpålagte oppgaver, plikter, forskrifter og normer svært velkommen. Dette er en dugnad som hele spekteret av norske partier bør finne det fornuftig å delta i.

Essensen av krisen i Kommune-Norge er nemlig at vi er pålagt å gjøre for mye. Dyrtid og høye renter har gjort vondt til verre.

Nesten halvparten av norske kommuner gikk med underskudd i 2023. Hvordan tallene ser ut når status gjøres opp etter 2024, gjenstår å se.

I fjor hadde to av tre kommuner et netto driftsresultat under anbefalt nivå. Mange kommuner har tømt sine disposisjonsfond, sparegrisen er knust. Det er trolig også forklaringen på økt gjeld og høyere renteutgifter blant norske kommuner.

Kommunenes renteutgifter har økt med 19 milliarder kroner fra 2016 til 2023. Dette er neppe utslag av «luksusfelle» og hodeløst overforbruk, men av stadig trangere økonomisk handlingsrom: Kommunenes frie inntekter har falt betraktelig siden 2021, selv med de ekstra midlene i budsjettet for 2024 og 2025.

I skattesvake kommuner, med mye arbeidsledighet, uførhet, lavt utdanningsnivå og en stadig aldrende befolkning, er utgiftsnivået relativt sett mye høyere. På toppen kommer dystre demografiske framskrivinger.

Vi ser utslag av dette i opprivende kamper om skolestruktur, både på kommune og fylkesnivå, for eksempel her i Innlandet. Færre yngre, flere eldre, men også flere – heller enn færre – oppgaver som skal løses lokalt. Det gjelder alle kommuner, uansett partifarge på ordfører eller byråd. Vi spår at «forventningsgapet» blir et nytt og viktig ord i debatten om kommuneøkonomi fremover. Det må tettes.

Vi må se pengestrømmer og omfordelende mekanismer, frie midler og øremerkede midler, lovpålagte oppgaver, forskrifter og normer, demografiske endringer, utenforskap, forebygging, effektivisering og lokal tjenestestruktur i sammenheng. Fordi alt henger sammen med alt.

Dette er den egentlige systemdebatten om kommunenes inntektssystem som vi fortsatt ikke er ferdig med. Dette er debatten som må fortsette hvis vi skal få en mer rettferdig omfordeling mellom norske kommuner. Det er den reformen som vi ønsket oss da det nye inntektssystemet ble lagt fram i 2024, men som vi ikke fikk.

Hvordan kan vi komme oss ut av dette tilsynelatende vedvarende uføret for kommuneøkonomien?

Her er noen innspill idet 2024 har ebbet ut, og vi manner oss opp til et krevende 2025:

• Økte frie inntekter: Kommunesektorens reelle, korrigerte frie inntekter må opp på 2021-nivå for å gi tilstrekkelig økonomisk handlingsrom.

• Målrettet støtte til skattesvake kommuner: En fast andel av veksten i frie inntekter bør øremerkes til kommuner med lave skatteinntekter. Dette kan gjøres gjennom særskilte fordelinger i rammetilskuddet, uten å ta direkte fra skattesterke kommuner.

• Ekstra bevilgninger: Det bør gis ytterligere midler til kommuner som allerede er under press for å sikre at tjenestetilbudet opprettholdes.

• Forventningsgapet må tettes: Oppgaver og pålegg må stå i samsvar med finansieringen.

Debatten om krisen i Kommune-Norge utvikler seg gjerne til skuddvekslinger mellom partipolitiske skyttergraver. Det støyer og ødelegger for en nødvendig og tverrpolitisk systemdiskusjon.

Vi unngår neppe en krevende politisk debatt om disposisjonsretten til ulike former for skatte- og kapitalinntekter og mellom grader av sentralisering og distriktspolitikk. Men vi er tjent med å løfte debatten opp på et mer systemisk nivå.

Vi er alle innbyggere i Norge. Vi kan ikke akseptere så enorme forskjeller mellom kommuner som vi har nå. Og kronisk underfinansiering av norske kommuner kan ikke fortsette å være normalen.

Innlegget er skrevet på vegne av Kongsvingerregionen interkommunale politiske råd (KIPR).