Hva med egen pensjonskasse?

Kommunal Rapport presenterte nylig en artikkel med en antakelse om at flere kommuner vil gjennomføre anbud på pensjonsleveranser. Omtalen er avgrenset til et valg mellom eksterne løsninger fra to livselskaper, men nevner ikke den mest spennende opsjonen: Kommunal egenproduksjon i pensjonskasse. De fleste store kommuner har valgt nettopp denne.

Uavhengig av hva EFTAs overvåkingsorgan, ESA, måtte mene om norske kommuners innkjøp av pensjon, er det min påstand at kommunene bør se nærmere på mulighetene som ligger i å organisere pensjon i en egen pensjonskasse eller sammen med andre i en interkommunal pensjonskasse.

Prosessen ved å etablere og drive en pensjonskasse er ikke så komplisert som noen antakelig frykter.

Pensjonskassen utgjør et eget kollektiv for kommunen der kunden og de berettigede har høyeste prioritet. Virksomheten, som per definisjon er egenproduksjon, ledes av et lokalt forankret styre.

Produktet er som kjent akkurat det samme, helt uavhengig av hvem som leverer det. Dette følger direkte av tariffavtale.

Pensjonskasseløsningen gir kommunen en helt annen innflytelse over prioriteringer, investeringer og avkastning. Her kan kommunen selv påvirke risikobildet og velge bærekraftsprofil.

Pensjonskassen er lokalt forankret og åpner for en særlig nærhet til kommunen og dens ansatte. Videre gir dette en åpning for å etablere særlig pensjonskompetanse i kommunen. Dessuten vil kommunen kunne få store besparelser gjennom lavere uførhet og lengre yrkeskarrierer.

Kommunal tjenestepensjon representerer garanterte rettigheter. I pensjonskassen gir det likevel en særlig trygghet at både den lokale arbeidsgiveren og arbeidstakere er representerte i styret som øverste organ. Det gir eierskap, trygghet, kompetanse og nærhet.

Geografisk lokalisering bidrar også mindre fremmedgjøring, mer personlig betjening og individuell tilpasning. Pensjonskassene holder til i kommunene, der folk arbeider og bor.

Gjennomgående har pensjonskassene god avkastning. Det skapes merverdier over tid i forvaltningen, og risikoresultatene er gode. Kommunen får en bedre og mer reell kontroll på egenkapitalen, og kan dessuten anvende eiendom som egenkapital. Sistnevnte kan ha egenverdi ved hardt prøvet kommuneøkonomi.

Pensjonskassen gir dessuten bedre og mer tilpasset grunnlag for kommunens egen budsjettbehandling, gjennom tett og spesifikk dialog. Der forsikret løsning fort blir preget av «one-size-fits-all», er pensjonskasser mer i retning skreddersøm, med større fleksibilitet når det gjelder bruk av buffere og premiefond.

Som egenproduksjon krever ikke etablering av pensjonskasse anbudsprosesser. Dette er et valg kommunen gjør selv. Så når kommuner skal gjøre en vurdering av innretningen på pensjon, bør det første spørsmålet være om det skal etableres en egen pensjonskasse, eller om pensjon skal kjøpes i et marked. Her bør også rådgivningsmiljøet ha kompetanse. Og det finnes spesialiserte fagmiljøer som kan bistå kommunen med drift av pensjonskassen, herunder i oppstartsfasen. Pensjonskasse er ikke optimalt for alle kommuner, men det er definitivt heller ikke en forsikret løsning.

Oppfordringen er at kommunen ikke bare går til anbudsprosesser, men gjennomfører en grundig vurdering av hva som er den beste løsningen.