Hver dag jobber kommunene med implementering av CRPD

ULOBAs generalsekretær Vibeke Marøy Malstrøm går i et innlegg i Kommunal Rapport 10. juli til angrep på KS og enkelte andre kommuners innspill i høringen om inkorporering av CRPD i norsk lovgivning.

KS ønsker et samfunn hvor alle mennesker har de samme mulighetene til utdanning, arbeid, få gode helsetjenester og ha mulighet til å leve frie og gode liv.

Det er udiskutabelt at det å innføre CRPD i norsk rett vil ha økonomiske og administrative følger.

Så sent som i februar vedtok et samlet KS’ landsting at intensjonene i FN-konvensjonen CRPD om å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne må følges bedre opp. Landstinget er KS' øverste organ og arrangeres hvert fjerde år, etter lokalvalg.

Det får være det viktigste svaret på kritikken fra ULOBA.

Kommunene har en svært viktig oppgave i å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever et reelt likestilt samfunn. Hver dag jobber kommunene med implementering av CRPD. Allerede i dag skal lover tolkes og anvendes i tråd med konvensjonen. 

Det pågår et omfattende arbeid i kommunene med å øke kompetansen om kravene konvensjonen stiller og sikre at rettighetene oppfylles.

Regjeringen og Stortinget har bestemt at Norge som stat skal sikre rettighetene som følger av CRPD. Dette er KS positiv til, men KS og noen andre høringsinstanser er uenige med flertallet av høringsinstansene på hvilken måte dette skal skje.

Flertallet av høringsinstansene ønsker at teksten i konvensjonen skal tas direkte inn i norsk lov, såkalt inkorporering. KS mener at den beste måten å gjennomføre CRPD på, er gjennom transformasjon. Dette innebærer at den offisielle engelske teksten skrives om til norsk, der Stortinget som lovgiver også tar stilling til hvordan CRPD er å forstå i norsk sammenheng. 

Stortinget som bevilgende myndighet må da også ta stilling til hvilke administrative og økonomiske konsekvenser CRPD skal ha for de statlige og kommunale organene som er ansvarlige for å oppfylle de rettighetene som følger av CRPD.

KS er opptatt av hvordan konvensjonen innarbeides i regelverket. Praksis viser at dette vil kunne få betydning både for brukerne og de som har ansvaret for at tjenestene leveres.

En gjennomføringsprosess der den engelske konvensjonsteksten transformeres til norsk lovtekst og tilpasses de forskjellige samfunnsområdene konvensjonen har betydning for, medfører at Stortinget må ta direkte stilling til rekkevidden av konvensjonsbestemmelsene. Dette er vurderinger som kan ha vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser. 

Ved inkorporering, som flertallet av høringsinstansene ønsker, så overlates disse vurderingene i større grad til domstolene. Domstolene er organisert for å ta stilling til enkeltsaker og har i begrensede forutsetninger for å ta stilling til overordnede administrative og økonomiske konsekvenser av en dom i en konkret sak.

Spørsmålet om hvordan en konvensjon skal gjennomføres, rører ved grunnprinsippene i et demokrati. Hva er en oppgave for lovgiver og hva er en oppgave for den dømmende makt? Lovgiver skal forholde seg generelt til et samfunnsspørsmål, der rettslige, økonomiske og administrative forhold skal avklares. 

Domstolene forholder seg til et konkret tilfelle og vil i liten grad ta hensyn til konsekvenser ut over den enkelte sak. Det følger av dette at domstolene i en konkret sak kan komme til en løsning som er bedre for den private parten i saken, enn det lovgiver ville ha fastsatt.

Det er udiskutabelt at det å innføre CRPD i norsk rett vil ha økonomiske og administrative følger. I dette ligger at det må foretas politiske prioriteringer. KS mener dette er en oppgave for Stortinget som lovgiver og bevilgende myndighet. Oppgaven er for kompleks til å overlates domstolene. Det å utvikle politikk er en oppgave for de folkevalgte og ikke for domstolene. 

Dette er begrunnelsen for at KS ønsker at CRPD skal gjennomføres ved transformasjon og ikke inkorporering. Standpunktet er tuftet på demokratiske grunnprinsipper.

Vi ønsker at Stortinget, ved de prosessene som sikrer åpenhet og forutsigbarhet, oversetter og tolker konvensjonens konsekvenser for norske forhold. Bare slik får vi en lovtolkning som er forankret i vårt øverste folkevalgte organ. Vi unngår også belastningen enkeltpersoner eller organisasjoner må bære ved å bringe uenighet om tolkning av konvensjonen inn for domstolene, slik det foreliggende forslaget innebærer.

Utredningen fra ekspertutvalget viser at det er vanskelig å forutsi hvilken betydning en inkorporasjon vil få. Den rettslige tvilen som mindretallet løfter fram, er spesielt knyttet til store personell- og ressurskrevende tjenesteområder for kommunene. Det er uklarheter knyttet til rett til å velge bolig, det er uklarheter knyttet til bruk av tvang, det er uklarheter knyttet til universell utforming og det er uklarheter knyttet til rekkevidden av helse- og omsorgstjenester. Disse forholdene kan bedre avklares gjennom en transformasjon.

Det vil ligge en klar signalverdi av inkorporeringen i menneskerettsloven, men dessverre er det en rekke usikkerheter knyttet til hva inkorporering vil bety. Det handler ikke om å være for eller mot menneskerettigheter for enkelte grupper, slik det kan fremstå i debatten. 

Det er likevel viktig å ha en debatt om at konvensjonen reiser kompliserte spørsmål der det er strid om hvordan konvensjonen skal forstås.

For KS handler ikke dette om vi skal etterleve konvensjonen, men at fra det tidspunkt konvensjonen gjelder som norsk intern rett, så har Stortinget klargjort hvilke rettigheter og plikter som gjelder og at vi slipper å vente på avklaringer fra domstolene. Dette er ikke bare en fordel for kommunene, men vi vil også anta at det er en fordel for brukergruppen å vite hva Stortinget har sagt omfanget av rettighetene etter CRPD. 

Det er ikke grunnlag for å anta at det er motstrid mellom hva KS mener og hva kommunene mener om dette.

Det er gjennom tydelige politiske prioriteringer vi sikrer et samfunn med like muligheter for alle. Ingenting løses bare ved å inkorporere CRPD.