Hvordan kan kommunene finne sin plass i totalforsvaret?

Totalforsvarskonseptet innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom sivile og militære aktører. Målet er å ivareta både samfunns- og statssikkerhet i kriser og krig. 

I NOU 2023:17 Nå er det alvor omtalte Totalberedskapskommisjonen kommunene som den grunnleggende byggesteinen i beredskapen i Norge. Dette illustreres godt ved plassen som tilegnes kommunene i utredningen. Et søk på «kommune» gir 900 treff. Til sammenligning gir «statsforvalter» 306 treff og «sivilforsvar» 164 treff.

 «God krisehåndtering», skriver kommisjonen, «forutsetter nærhet til hendelsen, lokalkunnskap og umiddelbar tilgang til ressurser».

I en eventuell krig vil Forsvaret være helt avhengig av støtte fra det sivile samfunnet for å kunne opprettholde kampevnen. Dette gjelder særlig transport og forsyninger av mat, vann og drivstoff. Forsvarets reelle behov er selvsagt avhengig av hvordan og hvor konflikten utspiller seg, men kommunen må uansett være forberedt på å bistå. 

Kommisjonen påpeker imidlertid at Forsvaret må tydeliggjøre eget behov for sivil støtte i ulike scenarioer, slik at kommunene kan planlegge med større presisjon etter felles planforutsetninger og prioriteringer. God beredskap krever også helhetlig planlegging på sivil side, der statlige etater involverer kommunene.

En vel så viktig del av kommunenes rolle i totalforsvaret er å opprettholde primæroppgavene slik at sivilbefolkningens behov blir ivaretatt. Sivilbeskyttelsesloven gir kommunen et generelt beredskapsansvar for å beskytte liv, infrastruktur og andre verdier, blant annet ved å utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner. 

Andre sektorlover, som næringsberedskapsloven og helse- og omsorgstjenesteloven, gir også kommunen viktige beredskapsoppgaver.

NATO har en klar forventning om både sivil støtte til militære styrker og lokal og regional motstandsdyktighet og kontinuitet i tjenesteytelsene. Dette er uttrykt i artikkel 3 i Atlanterhavspakten og NATOs «sju grunnleggende prinsipper». 

Fungerende lokalsamfunn er helt avgjørende for et lands evne til å stå imot sikkerhetspolitiske kriser og krig, noe vi har sett med all tydelighet i Russlands krig mot Ukraina.

Russlands aggresjon kan omtales som en total krig, i den forstand at hele det ukrainske samfunnet er rammet. Russland angriper militære og sivile mål, kritisk infrastruktur, skoler, sykehus og rådhus. Videre bruker Russland ikke kun militære virkemidler for å oppnå målet om ukrainsk underkastelse, men også hybride angrep, sammensatte trusler og påvirkningsoperasjoner. 

Å stå imot total krig krever et totalt forsvar. Her spiller kommunene en vesentlig rolle.

Les også: Vil pålegge kommuner beredskapsråd 

På tross av de enorme ødeleggelsene og store forflytningene i befolkningen, har ukrainske kommuner vist en imponerende evne til drive krisehåndtering, håndtere internt fordrevne og samtidig tilby innbyggerne grunnleggende tjenester. Desentraliseringsreformen som ble igangsatt i 2015 får mye av æren for at kommunene ble sentrale i motstandskampen. 

Reformen og kommunenes rolle i det ukrainske totalforsvaret har også medført at den ukrainske befolkningens tillit til lokale myndigheter er vesentlig høyere enn til sentrale myndigheter.

KS Ukraina-nettverk intervjuet tre ukrainske ordførere i mars i år. De tre kommunene er i ulik grad berørt av krigshandlingene. En er grensekommune mot Russland, en har vært okkupert og senere frigjort og en ligger langt unna frontlinjene.

Alle tre ordførerne uttrykte at kommunene deres ikke var forberedt på det som kom 24. februar 2022. De to kommunene som er tettest på krigshandlingene har opplevd mange av de samme utfordringene. Det dreide seg om drepte og sårede innbyggere, skader på bygninger, evakuering av sårbare personer, svikt i kritiske samfunnsfunksjoner som politi og banker, forsyningssvikt av mat, vann, medisiner, strøm og drivstoff, og personellmangel i tjenestene.

Kommunen som ligger i Vest-Ukraina er i mindre grad direkte berørt av krigen, men har utfordringer relatert til økonomi og integrering av et stort antall internt fordrevne og reintegrering av soldater som har tjenestegjort ved fronten.

Tilpasningsdyktighet, kreativitet og samarbeid med frivillige har veid opp for manglende forberedelser og beredskapsplaner i ukrainske kommuner.

En framoverlent digitalisering har gjort det enklere å følge opp både de som har blitt igjen og de som har flyktet fra kommunen. 

Dette er erfaringer norske kommuner kan lære mye av, for å skape mer motstandsdyktige lokalsamfunn.

KS Ukraina-nettverk legger til rette for denne type erfaringsutveksling mellom norske og ukrainske kommuner. Under Arendalsuka setter vi temaet på agendaen i paneldiskusjonen «Er norske kommuner forberedt på krig?». Den foregår mandag 12. august.

Les også: Hvis det blir krig i kommunen

Les også: Ukrainsk lokalpolitiker: Vær forberedt på alt