Hvordan kan vi gjøre fagdagene viktige?

I et debattinnlegg i Kommunal Rapport skriver Richard Hardeland Skåra om «Enda en bortkastet fagdag».

Han har vært på en fagdag og husker knapt noe annet enn at han ble overlesset med informasjon uten noe klart tema eller rød tråd.

Dette er nok en erfaring svært mange deler.

Men la det være sagt med en gang: Det kan være mange grunner til å arrangere interne fagdager. Det er et avbrekk i hverdagen, en anledning til å møte kolleger i en annen kontekst og kanskje også ha noe sosialt sammen.

Hvis hensikten ikke først og fremst er læring, bør imidlertid ledelsen være tydelig på det. Og da bør kanskje programmet være noe annet enn å sitte å høre på forelesninger man uansett husker lite eller ingenting av.

Hvis hensikten er læring og faglig utvikling, må man lage et opplegg som er rettet mot akkurat det. Det krever litt mer forberedelse. Dessuten krever det aktiv innsats fra de som deltar, som må være forberedt på at dette ikke blir en dag hvor de kan lene seg tilbake og stort sett la tankene fare.

Med tanke på hva en fagdag koster – ta de ansatte ut av jobb, bevertning, kanskje leie et møtelokale og hyre eksterne forelesere – er det egentlig merkelig at man ikke legger mer innsats i å få til en bedre nytte-kostnads-effekt.

Richard Hardeland Skåra har et eksempel med simuleringsøvelser og refleksjon (for sykepleiere). Dette er en god metode, men hva nå hvis rammen er nettopp fagdagen med en gruppe mennesker samlet i et møterom – hva skal man gjøre da?

Startpunktet er å sette et tydelig mål for fagdagen: Hvorfor arrangerer vi dette? Hvilket utbytte skal de ansatte – og virksomheten – sitte igjen med etterpå?

Målet må knyttes til behov som de ansatte forstår og er enige i. Jo spissere målet er, desto enklere er det å lage et godt opplegg og stille forventningene riktig hos de som skal delta.

Neste skritt er design av opplegget for dagen. Det er ikke nødvendigvis noe galt med forelesninger, men det kan ikke være det eneste deltakerne får.

Tre grunnsteiner i voksenpedagogikken er nemlig:

• Voksne har innsikt og erfaringer som læringen må ta utgangspunkt i og bygge på.

• Voksne lærer lettere når teori og praksis ikke er atskilt, men blir kombinert i prosessen.

• Reflektert erfaringsbygging er en viktig del av læringsprosessen for voksne.

Både når opplegget for fagdagen sett under ett og for de enkelte deløktene skal designes, kan vi bruke tenkningen om «læringens fire rom» som en hjelper.

Dette er ikke et system eller en metode, men en måte å se læring på som en prosess med fire elementer:

• Motivasjon, fokus: Dette handler om å skape en positiv nysgjerrighet hos deltakerne til det som kommer. Er det noe nytt og spennende? Skal det løse et problem de har?

• Ny kunnskap: Vi vil gjerne lære noe nytt når vi siter på «skolebenken». Det nye kan komme gjennom forelesninger, men like gjerne ved at kolleger systematisk deler erfaringer fra arbeidet sitt.

• Øve, trene, praktisere: Deltakerne må få anledning til å jobbe praktisk – «gå i nærkamp» – med temaet gjennom caser, øvelser, simuleringer, diskusjoner mv. Hvordan fungerer nå dette, stemmer teori og praksis?

• Reflektere, koble til praksis: Det siste rommet handler om at jeg og vi sammen reflekterer rundt hva vi har lært og hvordan dette kan brukes i praksis, i vår arbeidshverdag.

I et godt opplegg for en fagdag tar man deltakerne med inn i hvert av de ulike rommene flere ganger, og hver gang med et bestemt formål. Da får man en helhetlig prosess med flere tannhjul som virker sammen.

Så er heller ikke dette noen mirakelformel for å lage fagdager som engasjerer og gir godt utbytte for alle. Men med litt større bevissthet om hva som faktisk skal til for å skape læring, tar man et viktig skritt vekk fra de «glemt og fortrengt»-fagdagene som Richard Hardeland Skåra beskriver.