Klagesang fra en byråkrat

Kan vi ikke bare legge den ned?

Kan vi ikke bare legge ned kommunen?

Kan ikke bare folkene ta seg av vannet og avløpet sitt selv? 

I bøtter og spann?

Kan ikke bare folk brøyte veiene sine? 

Sette stikker og unngå gjerder?

Kan de ikke bare legge asfalten?

Kan de ikke bare ta med seg barna på jobb?

Kan de ikke bare kjøpe en kuleramme? 

Lære bort addisjon og subtraksjon ved kjøkkenbordet? 

PI i andre? Og kanskje tredje? Og i verste fall i fjerde?

Kan de ikke bare snakke med naboen og bli enig om høyden på det nye huset?

Kan de ikke bare bli enige om den tomtegrensa? 

Skritte opp og ned? Ta hverandre i handa?

Kartlegge grunnen og håndtere kvikk og kvakk leire?

Rydde plass, i tilfelle bomber og granater?

Kan de ikke bare skifte bandasjen på liggesåret selv? Slå seg sammen og få stordriftsfordel?

Kan de ikke bare samle overvannet og kvitte seg med det? 

Bli enige?

Kan de ikke bare tømme søplet i hengeren og kjøre det bort? 

Til skråningen?

Kan de ikke bare slukke brannen med samarbeid og godt humør? Og hornmusikk?

Kan de ikke bare vigsle hverandre? Om og om igjen om nødvendig?

Kan de ikke bare organisere seg i excel og stikke vaksinene? 

Og notere nummer 1 og nummer 2?

Kan de ikke bare legge ut informasjon om hvem som kan og hvem som ikke kan vanne plenene? Partall og oddetall og fjolletall?

Kan de ikke bare lære barna å svømme på et «egnet sted»? Med bålpanne og kakao på kalde dager?

Kan de ikke bare lære seg å takke på engelsk? Ta ut potensialet i YouTube? «Thank you very much.» «Tenk om det var mørkt.» Det er ikke verre?

Kan de ikke bare kvitte seg med oss?

Kan de ikke?

Kan de ikke bare ta seg av barna med en kropp full av innvendige tårer? 

Og flytte de litt rundtomkring? 

Ikke?