Sluttavtaler er offentlige

I romjula fikk vi den foreløpig siste åpenhetsskandalen fra Kommune-Norge. Sandøy kommune inngikk en hemmelig sluttavtale med den nylig avgåtte rådmannen. Ordføreren i kommunen fikk svært mye oppmerksomhet da han overfor lokalavisa Nordre sa at han gir blaffen i at det var brudd på loven.

Ordførerens uttalte holdning er ikke uvanlig, men han uttalte seg forfriskende utilslørt. Mange forsøker å holde slike oppfatninger skjult bak fyndord om åpenhet når de skal forklare hvorfor det er nødvendig å holde offentlig informasjon skjult fra velgerne – kommunens eiere. Et favorittargument hos flere er at selve den politiske debatten blir «åpnere» når den går bak lukkete dører. Erasmus Montanus ville vært imponert.

Noen ganger må utvilsomt toppsjefen gå, av ulike grunner. Det er ikke tema her. Spørsmålet er hva en kommune må gjøre når toppsjefen skal bort, og vedkommende skal få etterlønn eller en annen ordning som sikrer en økonomisk fallskjerm.

Kommuneloven er klar på at det er kommunestyret selv som tilsetter rådmannen, det ligger i lovteksten. Da er det også en logisk følge at det bare er kommunestyret som kan avsette topplederen. Dette er ikke noe en ordfører for eksempel kan organisere via sms eller telefonsamtaler med gruppelederne i kommunestyret i all hemmelighet. Ordføreren må faktisk innkalle til et kommunestyremøte med en saksliste. Her synder flere. Avganger avtales gjerne mellom noen få impliserte parter, i full hemmelighet. Kommunens framtid settes på spill i kulissene – gjerne før hele kommunestyret aner noe som helst. Selvsagt er det ubehagelig at offentligheten får vite om at politikerne vil kvitte seg med rådmannen, men det er faktisk en forutsetning for et fungerende demokrati.

Det er upraktisk å la hele kommunestyret forhandle en sluttavtale. Noen må nødvendigvis få fullmakt til å forhandle. Sannsynligvis er det lurt at dette ikke er én person, men heller består av formannskapet – hvis det er lite – eller den gruppa som fast har medarbeidersamtaler med rådmannen. Denne gruppa kan antakelig som følge av fullmakten forplikte kommunen utover dagens budsjettrammer – i alle fall så lenge utvalget er folkevalgt. Men avtalen er altså offentlig i sin helhet.

Dette er ikke noe jeg finner på. Blant annet Justisdepartementet slår dette krystallklart fast i en tolkning som ble gitt i mai 2009. Her heter det i andre avsnitt:

«Opplysninger i en slik avtale om økonomiske forpliktelser for partene, herunder om betaling av økonomisk kompensasjon, er ikke i seg selv å anse som «personlige forhold» i forvaltningslovens forstand, og således heller ikke underlagt taushetsplikt». Det var nettopp «personlige forhold» Sandøy argumenterte med for å holde avtalen hemmelig overfor lokalmediene.

Praksisen er slett ikke ny. Et enkelt søk på nett viser at Sivilombudsmannen slo fast det samme for over 20 år siden.

Heldigvis forsto kommunen etter hvert at den hadde en svært dårlig sak, gjorde retrett og offentliggjorde avtalen. Kunnskapsmangelen er imidlertid ikke spesiell for Sandøy. I 2013 skrev vi også om Berg som nektet å utlevere sluttavtalen med avgått rådmann. Der måtte lokalavisa Troms Folkeblad klage til Fylkesmannen, før kommunen snudde.

Jeg tror jeg kan love at Kommunal Rapport skal følge ekstra nøye med på dette området i 2017. Kampen for åpenhet er dessverre slett ikke over, selv ikke på de områdene hvor innsynet faktisk er selvsagt.