Får vi endelig stryke igjen?

Sist uke vedtok Stortinget – med knapt flertall – å be regjeringen fremme et forslag «om å gjeninnføre velgernes mulighet til å stryke listekandidater ved fylkestings- og kommunestyrevalg».

Selvsagt burde vi også få anledning til å stryke ved stortingsvalg, men vedtaket er et skritt i riktig retning. Retten til å stryke kandidater ble fjernet før valget i 2003, etter forslag fra valglovutvalget og mot synspunktene til et flertall av høringsinstansene.

Begrunnelsen var at stryking innebar straff, og at dette særlig kunne ramme kvinner, innvandrere og ferskinger, og derved rekrutteringen.

Lite tilsier at fornyingen har blitt mye bedre som følge av at velgerne ikke lenger får anledning til å fjerne upopulære politikere fra kommunestyrene. Da Kommunal Rapport så langt tilbake som i 2010 på lederplass sterkt oppfordret til å gjeninnføre retten til å stryke, viste vi blant annet til Rokkansenterets forsking på spørsmålet.

De som vant på at ordningen med strykninger ble fjernet, var de som sto høyt på listene. Som oftest er det godt voksne menn, sjelden innvandrere. Altså er det toppkandidatene som har vunnet på vernet mot velgernes uttrykte misnøye.

• Les også:- Velgerne vil få mindre innflytelse

At det må gå nesten to tiår før en dårlig idé kan bli avviklet, er beklagelig. Stoppet blir den kanskje bare hvis dagens regjering får fortsette. Slik må vi tolke avstemningsresultatet i Stortinget. Ap, SV, KrF og Sp stemte mot å gi velgerne denne naturlige retten. Det levner dem liten ære.

Etter mitt syn har flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen helt rett når de skriver at «saklige tilbakemeldinger fra velgere til partienes kandidater, både positive og negative, er en nødvendig og legitim del av demokratiutøvelsen».

Mindretallet er redde for stemmeaksjoner, og mener det å stryke ikke vil øke valgdeltakelsen. Det ene argumentet er en ganske udokumentert frykt, det andre har lite med retten til å uttrykke sin mening å gjøre.

Fortsatt vil mektige politikere kunne kumulere hverandre i forkant av valget, og dermed i stor grad sikre plassen i kommunestyret. Likevel – retten til å stryke handler også om velgernes mulighet til å si noe både om hvilket parti de ønsker inn i kommunestyret, og om hvilke representanter partiet skal ha.

Vi har etter hvert mange eksempler på partigrupper med tydelige generasjons- og kjønnsskiller. Det er slett ikke uvanlig at eldre menn tviholder på posisjonene lenger enn det som er fornuftig både for dem selv, partiet og kommunen. Å stryke kandidater på lista gir velgerne anledning til å si fra at «nok er nok».

Vi har dessuten ikke lokaldemokrati fordi vi skal være snille med hverandre. Offentlige ordskifter kan være ubehagelige for flere. Slik må det faktisk være.

Å styre en kommune handler om hvordan fellesskapets midler brukes best mulig. Det er ingen privatsak, og den som vil ha makten til å disponere pengene må akseptere offentlighetens skarpe søkelys. Ellers er det ikke et reelt demokrati.

Å kunne stille politikerne til ansvar er en viktig side ved demokratiet og en viktig motivasjon for å holde valg. Vi «straffer» og «belønner» politikerne gjennom stemmeseddelen. Med dagens ordning kan vi bare belønne.

Nå er det opp til regjeringen etter høstens valg å respektere Stortingets vedtak og folket, og sikre at retten til stryking er gjeninnført i god tid før valget i 2019. Hvis det er vilje til et sterkere folkestyrt lokaldemokrati, er det en enkel sak.