I sårbare ferskvann er det lett å regulere både vannskutere og andre motorbåter. I saltvann er jussen mer komplisert, skriver Tone Holmquist. Illustrasjonsfoto: Torstein Bøe, NTB scanpix
I sårbare ferskvann er det lett å regulere både vannskutere og andre motorbåter. I saltvann er jussen mer komplisert, skriver Tone Holmquist. Illustrasjonsfoto: Torstein Bøe, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ha en vrrrooom sommer

Denne sommeren vil fargerike vannskutere frese rundt i kystnære strøk til glede for få og til irritasjon for enkelte. Først neste år vil kommunene ha lokale regelverk klare. Hvis det trengs. 

Det kommunale byråkratiet svinger ikke like fort som en vannskuter.

«Det kom som julekvelden på kjerringa», sa Hvalers Frps-ordfører Eivind Borge om at vannskuterforskriften ble opphevet 18. mai.

Han snakker nok for de fleste kystkommuner med mange turister. Det kommunale byråkratiet svinger ikke like fort som en vannskuter, og dermed har regjeringen sikret at de hurtiggående leketøyene og deres eiere får boltre seg fritt denne sommeren.

Neste sommer derimot, kan de fleste ha samordnet lokale forskrifter. Det er en rekke lovbestemmelser kommunene kan bruke, men det er også noen begrensninger.

Først må vi se om dette blir et stort problem. Frislipp av Segway, har for eksempel, ikke blitt noe trafikkproblem. Det er mest turister i grupper som bruker det.

På sjøen durer det allerede i «lopper» med store motorer, strykejernsformete racerbåter, ribber, skjærgårdsjeeper og daycruisere. Alle lager bråk og bølger. De skremmer fugler. Badende må holde seg på grunna, og padlere smyger seg langs svabergene.

Politiet har begrenset med sjøkapasitet, og er svært sjelden å se. Det er i hvert fall det jeg observerer hver sommer fra ett av Hvalers mest trafikkerte sund. Det er nok ikke veldig annerledes i andre sommerkommuner.

La oss ta det enkleste først. I sårbare ferskvann er det lett å regulere både vannskutere og andre motorbåter. Da kan man bruke motorferdselsloven. I vernete områder gjelder ulike typer verneforskrifter som gjør at man kan forby skutere spesielt og motorisert ferdsel generelt.

I saltvann er jussen mer komplisert. Kommunene kan lage forskrifter. Kommunegrensa går 1 nautisk mil ut i sjøen. Men kommunene har ikke myndighet i farledene langs kysten. Farledene er altså veisystemet til sjøs, et nettverk som går ut og inn til ulike havner. Her er det staten ved Kystverket som bestemmer, og her kan skuterne kjøre fritt. Unntaket er farleder som går helt inn til kaia i 32 havneområder.

I Oslo, Moss, Kristiansand og Bergen, for eksempel, har kommunene forvaltningsansvar og myndighet i havneområder. Derfor kan Oslo og nabokommunen Nesodden samarbeide om en felles forskrift i bassenget mellom dem, selv om farledene går inn til Oslo havn.

De kan i tillegg bruke havne- og farvannsloven til å gi fartsbegrensninger, ikke spesielt for skutere, men for alle fartøyer.

Kommunene kan også bruke plan- og bygningsloven og begrunne ferdselsbegrensninger med hensynet til friluftsliv, vernehensyn eller næringsliv. Ved å bruke denne loven kan kommunene forby bruk av vannskuter i angitte områder.

Det er selvfølgelig lurt å ha like forskrifter som naboen. Det er ikke lett å se grenser på sjøen. Blir vannskutere like plagsomme som myggen i sommer, kommer interkommunale forskriftskomiteer til å tre sammen ved skolestart.

Hvis det ikke blir mer plagsomt enn Segway, tipper jeg det dør hen til neste motebølge av vannleketøy kommer. For hva skal vi for eksempel gjøre med jetboards og powerskies, og alle andre motoriserte plastleketøy som finnes der ute?