Reformene går videre

Det utrolig jevne stortingsvalget ga fortsatt flertall for Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Men det er et knappere og mer usikkert flertall enn sist, som krever at alle de fire partiene er med. KrF vil ikke aktivt støtte en regjering hvor Frp er med, og har utelukket en ny samarbeidsavtale.

Det har også Venstre gjort, men dagen etter valget holdt partileder Trine Skei Grande alle muligheter åpne.

Forhandlinger de kommende ukene vil gi svar.

Solberg I-regjeringens reformtempo var høyt. Den hadde mye den skulle ha gjort i løpet av fire år. Mest mulig tannkrem skulle klemmes ut av tuben, slik at en eventuell ny regjering ikke ville klare å få det tilbake igjen. Det var bildet kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) brukte.

Nå får de muligheten til å fullføre reformene, og kanskje til å sette i gang noen nye.

Flere av dem er så vidt satt i gang. Andre har ikke vart så lenge at de positive resultatene, som er målet med dem, har fått tid til å vise seg. Eller de negative konsekvensene som kritikerne i opposisjonen har spådd.

Nå får vi se om færre skattekontorer gir bedre tjenester, fordi større fagmiljøer skal tilby ambulerende tjenester. Og om den latterliggjorte nærpolitireformen kan leve opp til navnet sitt. Gjør de det, kan de ansvarlige partiene høste fruktene ved neste valg. Hvis ikke, blir de mat for opposisjonen. Blir ikke tjenestene merkbart endret, får ikke reformene noe særlig betydning for valget.

De fire partiene er enige om at kommunereformen og regionreformen bør fortsette.

Særlig regionreformen er ufullendt. Stortingsflertallet var ikke fornøyd med de nye oppgavene regjeringen mente de nye regionene skulle få, og ba regjeringen sette ned et utvalg for å finne flere. Det skal komme med sin rapport innen 1. februar neste år.

Hadde det blitt regjeringsskifte, ville hele den nye regionstrukturen brutt sammen. De rødgrønne åpnet for å reversere sammenslåinger fylkene var imot.

Nå vil de 11 regionene bestå, mot mange av fylkenes vilje. Dersom regjeringen og det borgerlige flertallet skal gjenreise sin goodwill i fylkene, må de sette foten riktig i reformens siste skritt. Regjeringen må tørre å utfordre sine statlige etater, som hegner om sine oppgaver, og gi de nye regionene oppgaver og ansvar som passer til størrelsen.

KrF støttet tvang i regionreformen, og derfor vil strukturen bestå, men ikke i kommunereformen.

Derfor vil neste skritt i kommunereformen bli basert på full frivillighet. Pisken er borte. Men både KrF og Arbeiderpartiet ønsker å stimulere til kommunesammenslåinger i form av økonomiske gulrøtter.

Hvordan kommunereformen tas videre er uvisst. Trykket vil trolig bli mindre enn i denne perioden.

Det Sanner, eller en ny kommunalminister, håper, er at de mange sammenslåingene som nå skal gjennomføres, vil skape en egen dynamikk som fører til flere sammenslåinger. Det kan være fordi de nye kommunene avslutter interkommunale samarbeid med små nabokommuner, eller fordi styrkeforholdet i en region endres vesentlig.

«Frivillig små» kommuner vil også merke at de får mindre penger å rutte med når innstrammingene i inntektssystemet begynner å virke for alvor.

KrF lanserte en egen plan mot sentralisering i valgkampen. Senterpartiet vant valget, men tapte regjeringsmakten – og får ikke brukt sin størrelse til å reversere regjeringens sentraliseringsreformer. Et flertall av de rødgrønne og KrF kunne vært en motkraft til reformene. Problemet er at Ap har støttet de fleste av dem.