Jeg vil vite hvem som skal bruke pengene mine

Kommunal Rapport skrev sist uke om to beslektete aspekter innen innkjøp. Det ene poenget var ikke overraskende: Det blir færre utlysninger i den nasjonale anbudsdatabasen Doffin som følge av at grensene for å ha en nasjonal utlysning har blitt mer enn doblet.

Det andre poenget var beklagelig, men kanskje heller ikke så overraskende: Kommune-Norge er rett og slett veldig dårlig til å fortelle offentligheten om hvem vinner anbudene. Hvem som skal bruke dine og mine skattepenger, forblir ofte en godt bevart hemmelighet – og i alle fall en opplysning som gjerne mer tilfeldig blir spredt til innbyggerne. Hvem som kjempet om kontrakten og tapte, blir som regel forbigått helt i stillhet.

Manglende åpenhet er en risiko både for kommunen og leverandørene. Kommunen risikerer at det gjøres innkjøp som ikke følger interne regler. Leverandører som bruker tid på anbud, risikerer at de går glipp av kontrakter de skulle hatt, fordi det ikke automatisk er åpent for alle hvem som bød hvor mye, og hvilke løsninger de tilbød. Aktive leverandører kan be om innsyn, men også det krever tid og kunnskap.

Å lese noen av forklaringene som kommunene kommer med, når de skal grunngi hvorfor den som vant kontrakten ikke blir offentliggjort via anbudsdatabasen Doffin, er ganske forstemmende:

• Vet ikke hvordan det gjøres.

• Kjenner ikke verdien på kontrakten.

• Hadde problemer med internett og glemte det siden.

Noen forklaringer er også knyttet til at systemet for å publisere er for komplisert. Selvsagt kan bedre systemer, som i Drammen, gjøre publiseringene enklere.

Likevel: Når kommunen svikter i å fortelle omverden hvem som vinner en kontrakt, svikter den også lokaldemokratiet. Hvem som skal bruke kommunens inntekter, er ikke en privatsak.

Som innkjøpsekspert og advokat Marianne Dragsten sier til oss sist uke: Åpenhet vil stimulere til mer konkurranse, noe kommunene er tjent med. Som innbygger vil jeg også vite hvem som skal bruke pengene mine.

Siden det har vært umulig å få kommunene til å publisere tildelingene selv, må det sterkere lut til. Kommunene svikter fra før hva gjelder å publisere tildelinger i de tilfellene der dette allerede er påbudt. Bare å innføre en generell plikt til publisering, er antakelig ikke nok. Bøter hvis publisering ikke har funnet sted innen for eksempel tre dager etter at det er avgjort hvem som får en kontrakt, kunne være en mulighet. Straff er imidlertid ikke alltid det beste virkemidlet.

Et annet alternativ er at kommunestyret årlig må behandle en sak om kommunens innkjøp, og hvor det skal framgå hvordan kommunen publiserer informasjon om innkjøpene.

Det er nemlig viktig å ha kontroll på alle innkjøpene også under grensen for å utlyse i Doffin. Hvis en kommune har 100 innkjøp i størrelsesordenen 100.000 kroner til 1 million, er det faktisk viktig for eierne å kjenne til hvordan innkjøpene skjer. Blir de samme leverandørene kontaktet, publiseres innkjøpet på nett i god tid eller gjøres det bare et direkte innkjøp?

Dette er viktig informasjon, som sier noe om kommunen har en god eller dårlig innkjøpspraksis. Om mange inviteres til å komme med tilbud, kontraktstildelingene publiseres raskt og alle får vite hvem som tapte i konkurransen, er det alene et godt virkemiddel mot både korrupsjon og dårlig innkjøpspraksis.

En pliktig politisk behandling av innkjøpsstatusen plasserer også ansvaret for åpenheten der hvor den til sjuende og sist hører hjemme: I kommunestyret.

Åpenhet må være en holdning som kommunale toppledere omfavner hver eneste dag, også for innkjøp.