La kommunene få flomansvaret

Budsjettforhandlingene i Stortinget pågår, og fortsatt er det uklart hvor mye som skal brukes på ras- og flomsikring neste år. Vi som har bodd i rasutsatte distrikt, vet hvor ekstremt viktig disse pengene er. De kan sikre en tunnel forbi et område som har tatt liv. Bygder kan overleve, og produsenter kan få tryggere transportåre fram til større markeder i mer sentrale strøk.

Klimaendringene som medfører tøffere værforhold, større flommer og dermed også økt risiko for ras, betyr også at presset på kommunen som arealplanlegger øker. Skal kommunestyret virkelig vedta å regulere et område til boliger, selv om det sto under vann for fem år siden? Hva sier flomsonekartet?

Si det. Norges vassdrags- og energidirektorat har ansvaret for å lage faresonekart for kvikkleire, flom og skred i bratt terreng. NVE jobber innen begrensete rammer, og etter en tydelig prioritert liste.

I 2013 kritiserte Riksrevisjonen kvaliteten på kartene kommunene bruker. I praksis venter kommunene på flomsonekartene fra NVE. Knapt noen lager slike kart selv. Kommunene og KS har ment at kompetansen på dette området nettopp finnes i NVE, og at direktoratet bør ha ansvaret. Faktisk mener kommunene at NVE bør få hele ansvaret på dette området, som også er splittet statlig.

I dag finnes det ifølge direktoratet flomsonekart for 129 kommuner. Fire nye kart er laget i år, de dekker til sammen seks kommuner. La oss anta at 350 kommuner trenger et flomsonekart. Med dagens tempo tar det nesten 40 år før alle har fått kartlagt risiko. Hva skal arealplanleggerne gjøre i mellomtiden?

Flomsonekartene er ett eksempel på hvor fragmentert ansvaret er for faktagrunnlaget som kreves for en god kommunal planlegging. Klimatilpasningsutvalget trakk i sin tid fram at mange kommuner mangler kompetanse til å håndtere alle utfordringene knyttet til klimaendringene. Det er mulig, men manglende kartlegging må være et vel så stort problem.

I stedet for å være prisgitt bevilgningene til NVE, kunne kommunene overtatt ansvaret for selv å kjøpe inn kompetansen som de måtte trenge. Naturligvis kan kommunene bestille utredninger i dag, men for egen regning. Om kommunene fikk overført penger via rammetilskuddet som var ment å dekke arbeidet med både kartlegging og sikring, ville situasjonen bli annerledes.

Ansvaret for å ha oppdaterte kart og beregninger bør ligge hos planmyndigheten. For en utbygger må mosaikken av ansvarsfordeling være frustrerende. Hver gang det oppstår skader, kommer også et svarteperspill om hvem som skal ende opp med regresskravet fra forsikringsselskapet.

Kommuneøkonomien er også avhengig av forhandlinger i Stortinget, men da på rammenivå. Ved en rammeoverføring blir det opp til kommunen som planmyndighet å sørge for at planleggingen er god nok, og det er liten tvil om hvem som ender med ansvaret. Nedprioriteres kartlegging av risiko, kan kommunen heller ikke klage på at den må ta regningen.

En av klimatilpasningsutvalgets hovedanbefalinger var at hensynet til klimaendringene må styrkes i plansystemet. Det er lett å mene, vanskeligere å gjennomføre. I svært mange kommuner vil et flomsonekart være et vesentlig grunnlag for nettopp å ta hensyn til klimaendringene i planprosessen. Uansett vil det bli ryddigere ansvarslinjer om kommunene overtar ansvaret helt og fullt.

Så er det nok en inngrodd skepsis på nasjonalt nivå til hva kommunene selv er i stand til. Men å flytte ansvaret ut kan jo faktisk også ha en positiv effekt. Hva med å starte med en prøveordning i landets 25 største kommuner?