Lag regler for folkeavstemninger!

Våren 2016 var det mange «supermandager» med 10–20 folkeavstemninger om kommunesammenslåinger. 221 folkeavstemninger i kommunereformen er flere enn noen gang i samme periode.

Kritikken kom raskt av avstemninger med altfor mange og uklare alternativer. Forsker Tor Bjørklund mente i Kommunal Rapport at flere avstemninger liknet farser og ville føre til kaos i kommunene.

Nå er han bidragsyter til forskingsrapporten om folkeavstemningene som Institutt for samfunnsforsking (ISF) presenterte denne uka (se artikkel i Kommunal Rapport sist uke).

Forsker Jan Erling Klausen har vurdert folkeavstemningene i kommunereformen opp mot Europarådets kriterier. Et flertall får godkjentstempel, men altfor mange ble gjennomført i strid med de anerkjente internasjonale retningslinjene:

• De hadde for mange svaralternativer, slik at velgerne ikke kunne stemme «ja», «nei» eller blankt på et klart og tydelig spørsmål.

• De hadde uspesifiserte svaralternativer, slik at velgerne ikke visste hvilke kommuner de stemte over å slå seg sammen med.

• De hadde subsidiære svaralternativer (rangering av alternativer), uten at velgerne visste hvordan disse svarene skulle veies.

I enkelte folkeavstemninger kunne ikke velgerne stemme «nei» til sammenslåing, eller det ble lagt inn betingelser (samferdselsutbygging) de ikke visste om ville bli oppfylt.

Utformingen av stemmesedlene gjorde det altså i mange kommuner svært vanskelig for velgerne å overskue konsekvensene av sin stemmegivning. Dette er trolig også en grunn til at deltakelsen var lav flere steder. I snitt var den 49 prosent.

Dermed var at det mange steder uklart hvilket råd folket faktisk hadde gitt de folkevalgte. Politikerne fikk dermed handlingsrom til å tolke selve resultatet i sin retning. Dette svekket avstemningenes demokratiske legitimitet. Det kan stilles spørsmål ved om politikerne tok stilling til sammenslåing på grunnlag av en tvilsom tolkning av folkeavstemningen.

Det finnes ingen lover eller regler for hvordan lokale folkeavstemninger skal gjennomføres. Kommunelovutvalget i 2016 avviste å lovregulere prosedyrer av hensyn til det lokale selvstyret.

Oppdragsgiver Kommunal- og moderniseringsdepartementet har bedt forskerne vurdere et mykere virkemiddel, en veileder. Det mener forskerne det er behov for, og får støtte av de fleste kommunene som hadde folkeavstemning om kommunereformen.

Det er ukontroversielt at departementet følger opp forskingsrapporten med en nasjonal veileder. Spørsmålet er hvorfor departementet ikke ga slik veiledning før de mange krevende folkeavstemningene i 2016.

Departementet brukte ressurser på å lage et opplegg for spørreundersøkelser, som var det høringsverktøyet kommunalminister Jan Tore Sanner (H) anbefalte. Men kommuner som spurte om råd om folkeavstemninger, fikk ikke konkrete svar, ifølge rapporten. Råd fra departementet, for eksempel basert på Europarådets kriterier, kunne bidratt til å hindre dårlige folkeavstemninger.

Kommunaldepartementet, som også er valgdepartement, må dele ansvaret for mange dårlige folkeavstemninger med kommunene.

Forskerne peker på at statlige myndigheter var mer aktive veiledere i folkeavstemningene i den danske kommunereformen. De ble i mye større grad gjennomført i tråd med internasjonale retningslinjer. De fleste avstemningene hadde to alternativer, og valgdeltakelsen var i snitt 71 prosent.