Mange politikere oppgir at de blir trakassert av partikollegaer og politiske motstandere i kommunestyret. Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Mange politikere oppgir at de blir trakassert av partikollegaer og politiske motstandere i kommunestyret. Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kaldgufs i kommunestyret

Trusler og trakasseringer kan komme fra innbyggerne. Men mange føler seg også trakassert av sine kollegaer i kommunestyret. Hva kan vi gjøre med det?

Kommune-styrene bør ta en runde på hvor grensene går hos dem.

«Jeg har opplevd trakassering fra folkevalgte fra andre parti. De har spredd usannheter i media, satt ut rykter, kommer med ufine og krenkende kommentarer i forbifarten.»

«Eldre, erfaren politiker refset meg voldsomt og høylytt for min manglende kompetanse i en sak vi var uenige i.»

«Jeg har skiftet parti på grunn av trakassering i eget parti. Baksnakking, medieoppslag, kupping av verv og offentlige ydmykelser var mer enn jeg kunne tåle.»

Sitatene er fra vår undersøkelse om trakassering og trusler, som vi har skrevet om i flere utgaver av Kommunal Rapport. 16 prosent av lokalpolitikerne sier de har opplevd dette, hele 30 prosent av ordførerne.

Vi spurte ikke hvem de ble trakassert av, innbyggere eller sine egne, for vi regnet med at det stort sett kom fra innbyggere via avisenes kommentarfelter og sosiale medier, som anonyme e-poster og meldinger, eller i form av verbale utskjellinger fra aggressive innbyggere og ustabile personer.

Mange trusler kommer på den måten, men flere som svarte på undersøkelsen, oppgir at trakasseringen kommer fra partikollegaer og politiske motstandere i kommunestyret.

Tonen i kommunestyret og hvordan politikerne oppfører seg mot hverandre går ikke upåaktet hen hos innbyggerne og mediene. Og det er kanskje lurt å begynne her, hvis man senere skal ta fatt på nettroll og truende personer blant innbyggere. Man må rett og slett lede gjennom å være et godt eksempel.

Flere kommuner må i løpet av en kommunestyreperiode ha «samlivsterapi» med hjelp fra KS eller konsulenter for å finne nye måter å snakke sammen på. Jeg har tidligere vært flue på veggen i slike seanser hvor ofte kvinner føler seg støtt av betegnelser som kanskje ment som morsomme, men som mer er latterliggjøring.

Klimaet i et kommunestyre kan også bli så kjølig at alt blir tolket i verste mening. Da er det lett å følge seg angrepet, og vanskelig ikke å fornærme.

Åmot i Hedmark er en kommune som nå henter inn hjelp for å bedre ukultur og dårlig samarbeid. Her blir hoderisting og sukk tolket i verste mening, og fører til at saksbehandlingen i kommunestyret stopper opp, og det må tas pauser.

Kommunestyrene i Danmark lager samarbeidskodekser som er felles avtaler som handler om hvordan man skal oppføre seg mot hverandre og hvordan man skal samarbeide. Ord som tillit, respekt og nærhet forkommer ofte i disse avtalene.

Et sted de har arbeidet med kodekser, er på Bornholm. Borgermester Winni Grosbøll sier til Danmarks Radio:

– Min egen erfaring er at når jeg snakker med folk som har overskredet mine grenser, så kommer vi til felles forståelse av hva som er greit og hva som ikke er det. Jeg tror også at det er bra om man en gang imellom minner hverandre på at vi alle sammen er mennesker, selv om vi er valgt for å være uenige.

For dem som vil se til nasjonale retningslinjer, kan man lese en masteroppgave fra Mina Finstad Berg, som også er politiker i SV. Hun har sett på Stortingets bruk av begrepet parlamentarisk språkbruk.

Løgn, visvas, bærtur, krokodilletårer, dritt, frekk og forbanna er bare noen av ordene man ikke får si fra Stortingets talerstol. Upassende eller fornærmelig atferd er nemlig ikke tillatt der og blir raskt slått ned på.

Kommunestyrene bør ta en runde på hvor grensene går hos dem. Noen synes kanskje lokale kraftsalver spriter opp debatten og sprer humør og latter. Men det bør man helst være enige om.