Kampen om flyktningene

Slik et ser ut nå, skal bare 4.400 flyktninger bosettes i år, og mange kommuner ber om flere enn de kan få. Det er en dramatisk endring etter flere år der denne oppgaven er blitt sett på som en byrde.

De to siste årene fikk kommunene til og med et ekstratilskudd for hver flyktning de bosatte utover det antallet de var anmodet om. Og det er ikke lenge siden enkelte klaget på skjevfordeling – at de ble bedt om å bosette flere enn folketallet deres tilsa.

Nå er vi i den uvante situasjonen at mange kommuner ber om flere flyktninger enn de faktisk får. Særlig kommer det protester fra nye, små bosettingskommuner som ikke får tilbud om flere. I anmodningen for året har de med færre enn 5.000 innbyggere ikke fått noen henvendelse fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Hva skyldes denne endringen i kommunenes interesse for flyktninger?

Flere forhold spiller inn. Økonomien er alltid viktig, og dagens interesse må ses som et uttrykk for at kommunene nå er fornøyd med kostnadsdekningen fra staten. Mange noterer pene overskudd. I noen kommuner går disse pengene inn i driften, andre setter dem til side til framtidige utgifter på flyktningfeltet.

Når mange nå – ikke minst nye bosettingskommuner – ønsker seg flere flyktninger, er det også et tegn på at opplever at de takler oppgaven med å kvalifisere og integrere dem bedre enn forventet.

«Vår opplevelse er at vi som organisasjon og samfunn har klart oppgaven med glans …», skriver ordfører Monika Sande (Sp) i Beiarn, i brev til IMDi.

Beiarn, med drøyt 1.000 innbyggere, har bosatt flyktninger siden 2013, og reagerer på at de nå ikke får flere. Ordføreren kritiserer både at den nasjonale flyktningpolitikken ikke lenger gir kommunen mulighet til å hjelpe mennesker i nød, og på kriteriene som er lagt til grunn for hvilke kommuner som får og ikke får anmodning for 2018.

Blant dem som protesterer, er det mange som trenger ufaglært arbeidskraft, særlig innen havbruk. De har sett at flyktningene utgjør en ressurs de har bruk for.

Protestene handler også om at kommunene må bygge ned kapasitet de nettopp har bygd opp i form av nyansatte lærere og veiledere. Det koster penger, og svekker samtidig beredskapen med tanke på framtidig behov.

«Vi kommer til å være svært forsiktige med hva vi svarer IMDi dersom behovet for bosetting igjen skulle oppstå», skriver Beiarn-ordføreren.

Likevel, den viktigste årsaken til det nye synet på flyktninger er trolig mentalitetsendringen som fulgte den store asylanttilstrømmingen i 2015. Mange fikk da øynene opp for mennesker i nød og ønsket å gjøre en humanitær innsats. Folkeviljen snudde, og med den også politikernes syn.

Da Adresseavisen i august i fjor intervjuet 47 ordførere i Trøndelag om hva som hadde vært kommunens suksess de siste fire årene, var det ett svar som gikk igjen: Flyktningene.

– De siste årene har vi tatt imot til sammen 19 flyktninger – det har vært et eventyr! De trives så godt, de er med overalt og er bare godt likt. De jobber i butikken og bygger amfi. Og de øker folketallet, sa ordfører Per Helge Johansen (Sp) i Leka, som har snaut 600 innbyggere.

Før anmodningen for i år, bestemte IMDi og KS i samråd at færre og større kommuner skulle spørres, selv om KS var imot at kommunestørrelse skulle være et avgjørende kriterium.

Bakgrunnen var at de største kommunene har lengst erfaring og de beste mulighetene til å gi et differensiert tilbud i integreringsarbeidet, et fornuftig synspunkt med tanke på hvor ulike flyktningenes opplæringsbehov er.

På den annen side kan mulighetene for å bli inkludert og kjent med folk være større i små enn store kommuner. Mange småkommuner har også gode jobbmuligheter, og dersom flyktningene får god opplæring og varig arbeid, er sjansen god for at de blir boende og bidrar til å holde folketallet oppe.

Diskusjonen om fordelingen av de relativt få flyktningene som skal bosettes, vil fortsette, men nå med motsatt fortegn fra debatten for få år siden.

Slik situasjonen er i dag, med stengte grenser i Europa, virker det ikke sannsynlig at vi får en ny strøm av asylsøkere til landet. Men flyktninger med behov for hjelp er det ikke mangel på. De finnes i hopetall i Europa, Midtøsten og andre steder i verden.

For dette året er Stortingets vedtak beskjedne 2.100 overføringsflyktninger fra FN-systemet, og det kommer ingen flere asylsøkere gjennom EUs såkalte relokaliseringsprogram, der Norge tok imot 1.500 fra Hellas og Italia i fjor.

Kommunepolitikere som ønsker å gjøre en humanitær innsats og samtidig skaffe seg nye innbyggere, bør derfor konsentrere innsatsen om å påvirke sine partier og regjeringen til å ta imot flere flyktninger gjennom disse kanalene.