Med Mæland vil Kommune-Norge få en av sine egne som minister, i motsetning til Sanner, som ikke hadde noen lokalpolitisk erfaring, skriver Jan Inge Krossli. Foto: Magnus K. Bjørke
Med Mæland vil Kommune-Norge få en av sine egne som minister, i motsetning til Sanner, som ikke hadde noen lokalpolitisk erfaring, skriver Jan Inge Krossli. Foto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kommunenes egen minister

Med Monica Mæland får kommunene en av sine egne som minister. Nye oppgaver til regionene blir hennes første og største utfordring. 

Regjerings-plattformen slår ikke direkte fast at de nye fylkene skal få flere oppgaver, og det er litt rart.

Jan Tore Sanner (H) har gjennomført sitt store prosjekt som kommunalminister. Han fikk vedtatt en kommunereform som fra 2020 vil gi større endringer i kommunekartet enn noen har fått til de siste 50 årene.

Derfor var det ikke så overraskende at Høyres nestleder ønsker seg nye utfordringer når Erna Solbergs regjering skulle utvides og ommøbleres.

Det var heller ikke overraskende at Monica Mæland ble hans etterfølger. Som populær byrådsleder i Bergen i ti år var hun favoritt til å bli kommunalminister for fire år siden. Når hun nå ble det, var KS raskt ute med gratulasjonene.

Med Mæland vil Kommune-Norge få en av sine egne som minister, i motsetning til Sanner, som ikke hadde noen lokalpolitisk erfaring. Hun kjenner mange i kommunesektoren og har den kommunalpolitiske virkeligheten i ryggmargen. På toppen har hun nå fire års erfaring fra regjeringen.

Jeløya-plattformen legger rammene for hennes handlefrihet. Når den blir operasjonalisert i enkeltsaker, må de tre regjeringspartiene først bli enige, og så skaffe flertall i Stortinget. Økonomiske realiteter etter oljeprisfallet vil begrense den statlige pengebruken, også til kommunene.

Også statsminister Erna Solberg (H) har pekt på at når en regjering får en ny periode, så blir det mye å «videreføre» og «fortsette» reformer som ble satt i gang i den første perioden. Det er få nye, store prosjekter. Slik er det også for Mæland.

Den nye regjeringsplattformen slår fast at kommunereformen skal «fortsette» og at regionreformen skal «gjennomføres».

Den nye regionstrukturen er vedtatt, men en stor og vanskelig del gjenstår: Å overføre oppgaver og ansvar fra statlige organer til de nye fylkene. Det blir en av Mælands første og største utfordringer. De nye fylkene har store forventninger til flere oppgaver, mens direktorater og fylkesmenn vil tviholde på det de har.

Mæland ble som næringsminister selv utfordret til å gi fra seg oppgaver fra Innovasjon Norge og andre næringspolitiske statlige virksomheter. Hun vet hvor flinke de er til å produsere motargumenter og hvor vanskelig det er å ta fram dem noe.

Ekspertutvalget som Sanner satte i gang i fjor høst, kommer med sine anbefalinger rundt 1. februar. Fylkene som er i gang med sammenslåingsprosessen, forventer nok konkrete forslag fra regjeringen før sommeren. Mæland sier til Kommunal Rapport at det kan blir før sommeren, men det kan også bli til høsten.

Regjeringsplattformen slår ikke direkte fast at de nye fylkene skal få flere oppgaver, og det er litt rart. Man skulle tro det var viktig for Venstre, som var pådriver for regionreformen. Høyre og Fremskrittspartiet er som kjent imot hele det regionale folkevalgte nivået. Sentrale kilder forklarer overfor Kommunal Rapport at å gå inn på nye regionoppgaver ville forlenget regjeringsforhandlingene.

Det som stadfestes, er at «statlige virksomheter og direktorater skal gjennomgås med sikte på å overføre mer myndighet og flere oppgaver til relevant folkevalgt nivå». Dette arbeidet er i gang, og fylkene vil oftest være det relevante nivået.

I plattformen vil regjeringen også åpne for flere forsøk med å overføre nye oppgaver til kommuner og fylker.

Regjeringens strategi for kommunereformen i denne perioden framstår som uferdig i den politiske plattformen. Det skal komme «insentiver» og «verktøy» i kommuneproposisjonen i mai, men hva slags, er uklart.

Vi får ikke noen reprise på kommunereformen fra forrige periode, som skal gjennomføres de kommende to årene. De økonomiske insentivene vil neppe bli videreført på samme nivå. Fylkesmennene vil trolig fortsatt få en rolle, men ikke så aktiv som sist. Og ingen trenger å frykte tvangssammenslåinger. Det er det uansett ikke flertall for i Stortinget.

Det regjeringen nok håper på, er at de mange sammenslåingsprosessene som er i gang skal skape en dynamikk for flere sammenslåinger. Det kan være at større og sterkere kommuner framstår som attraktive forbilder, eller mer negativt at de ikke ønsker å samarbeide like mye som før med andre kommuner. Endringene i inntektssystemet vil virke negativt for små kommuner som har valgt å stå alene. I tillegg vil kommuneøkonomien generelt bli trangere.

Utfordringen for den nye kommunalministeren blir å bruke det ganske begrensete handlingsrommet til å «dytte litt», til å gi dynamikken som er der, litt mer fart. Det krever politisk kreativitet, at hun lytter til kommunenes ønsker og bygger allianser i Stortinget.

Ny kommunelov kommer før sommeren. Mæland vil ikke si noe om den nå, men som kvinnelig statsråd vil hun nok sørge for å bli kvitt tittelen «rådmann», slik lovutvalget anbefalte.