Nytt ombud kan bli viktig for varslere

Det regjeringsoppnevnte utvalget har gjennomgått varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og vurdert om det er behov for å styrke varslervernet. De konkluderer med at det ikke er behov for store lovendringer, men anbefaler at det opprettes et nasjonalt varslerombud som skal støtte og bistå varslere.

I utredningen blir det lagt stor vekt på den samfunnsmessige verdien av varsling om kritikkverdige forhold, betydningen av et godt ytringsklima på arbeidsplassen – slik at de ansatte tør å si fra – at det oppmuntres til varsling, og at arbeidsgiverne verner om dem som faktisk varsler.

Dette er verdier som framheves som helt grunnleggende i utredningen, og som hele utvalget slutter seg til.

Foreslår nasjonalt ombud

Det mest betydningsfulle forslaget – og det som vil koste mest – er opprettelsen av et nasjonalt varslingsombud, i tillegg til forslaget om en egen varslingslov.

Et slikt ombud skal gi råd, støtte og bistand til varslere i konkrete saker – noe mange varslere etterlyser.

Ombudet skal også bidra til at de som trenger det, kan få psykososial bistand, og de skal kunne tilby mekling og anbefale fri rettshjelp. De skal kunne initiere uavhengige undersøkelser i saker av stor samfunnsmessig betydning.

I tillegg skal ombudet bidra til kunnskap og forståelse om verdien av varsling for samfunnet.

En varslingslov vil først og fremst bidra til å styrke ytringsfriheten og retten til å varsle, mener utvalget. En slik lov bør ikke erstatte arbeidsmiljølovens regler om varsling, men komme i tillegg, og i første rekke omfatte etableringen av et varslingsombud og en varslingsnemnd, mener de.

Dersom det ikke blir vedtatt en egen lov om varsling, ønsker utvalget at regler om ombud og en tvistenemnd – et lavterskeltilbud for dem som ikke vil ta sakene til retten – blir tatt inn arbeidsmiljøloven.

I spørsmålet om tvistenemnd er utvalget delt. Mindretallet mener disse sakene fortsatt bør forbeholdes behandling i domstolene.

«Har sin pris»

Å opprette et varslerombud er tiltak som vil kreve betydelige ressurser, men det har sin pris å styrke varslervernet, påpeker utvalget.

De legger stor vekt på at varsling er en verdi, ikke et problem, og at varsling kan være en svært lønnsom måte å avdekke kritikkverdige forhold på.

Et varslerombud er åpenbart det forslaget som står øverst på ønskelista til de som har vært varslere og de som vurderer å bli det.

Det er høyst forståelig. Å være varsler er en ensom og utsatt posisjon. Det er fortsatt stor usikkerhet på mange arbeidsplasser om hva varslingsreglene innebærer, og det er få steder å søke støtte.

Fortellingene om varslere som blir utsatt for gjengjeldelse, blir syke, må slutte i jobben og sliter med å finne nytt arbeid, er mange og avskrekkende, selv om undersøkelser viser at det går bra med de fleste som varsler.

Høyst sannsynlig er det også dette forslaget som vil skape mest debatt i Stortinget, på grunn av kostnadene. Å etablere et slikt ombud vil innebære at det må bygges opp solid kompetanse, og det må ha en kapasitet som gjør at det kan innfri.

Hva er kritikkverdige forhold?

Utvalget er enig om at lovregler er viktige, men ikke løser alt, særlig når det handler om relasjoner mellom mennesker. Men regelverket må være klart og forståelig, understreker de, og viser de mange innspillene de har fått om nettopp dette.

Loven gir arbeidstakere rett til å varsle om «kritikkverdige forhold», et begrep mange synes er vanskelig å forholde seg til. Det har vi sett i konkrete varslingssaker også i kommunene, der arbeidsgivere har balet med grensedragningen mellom personalkonflikter, faglig uenighet og uetiske eller ulovlige forhold.

I dag er «kritikkverdige forhold» ikke definert i loven, og man må lese forarbeidene for å finne konkrete eksempler. Varslingsutvalget vil ta eksemplene inn i loven, og nevner i skissen til lovtekst forhold som korrupsjon, myndighetsmisbruk og et arbeidsmiljø som ikke oppfyller lovens krav.

Som en avgrensing mot «rene» personalsaker, foreslår utvalget denne formuleringen:

 «Klage som gjelder misnøye med arbeidstakers eget arbeidsforhold, regnes ikke som kritikkverdig forhold etter denne bestemmelsen».

Samtidig viser utvalget til at etter gjeldende rett kan også et varsel om forhold som bare gjelder den enkelte arbeidstaker være varsling, «spesielt dersom hendelsen kan indikere systemsvik eller andre forhold av generell art».

Her viser de til en lagmannsrettsdom der en arbeidstakers klage på oppsetting av vaktlister og avregning av timer, samt manglende betaling av overtid, ble ansett som et varsel etter arbeidsmiljøloven.

Lovens krav om «forsvarlig framgangsmåte» ved varsling er et annet begrep utvalget mener trenger klargjøring. Dette er noe også arbeidsgivere er opptatt av, og som de ofte forbinder med varsling «i linjen».

I loven innebærer begrepet at det settes krav både til innholdet i varslet – altså at varslet skal omhandle et «kritikkverdig forhold» – og til framgangsmåten, dvs. til hvem det kan varsles til og i hvilken rekkefølge.

Kritikerne av dette kravet mener det skaper utrygghet for potensielle varsler og blir et hinder for varsling. Utvalget vil at det fortsatt skal stilles krav om «forsvarlig framgangsmåte», men er delt i spørsmålet om hvorvidt begrepet skal brukes i selve lovteksten.

Selve behandlingen av mottatte varsler kan også skape utfordringer. Utvalget foreslår derfor å ta inn i lovteksten formuleringer som gir arbeidsgiver plikt til å sørge for at et varsel blir undersøkt, i tråd med varslingsrutinene som alle virksomheter med mer enn fem ansatte nå er pålagt å ha.

Arbeidsgivers plikter overfor varsleren – omsorgsplikten; å sørge for et forsvarlig arbeidsmiljø og tiltak som kan motvirke gjengjeldelse ­– vil de ha også ta inn i loven.

Har sett til Nederland

Varslingsutvalget har undersøkt hvordan varsling er regulert i andre vestlige land, og funnet at bare Nederland har en ordning som likner på et varslerombud, gjennom Whistleblowers Authority, som ble etablert i 2016. Oppgaven er å gi råd til varslere, gjennomføre granskinger og drive forebygging.

Da Kommunal Rapport besøkte varslerhuset etter et drøyt års drift, var ordningen i krise på grunn av en overveldende saksmengde og bare 16 ansatte til å ta seg av de omfattende oppgavene. Én av årsakene til at arbeidet ble så krevende, var at institusjonen er lovpålagt å undersøke også gamle varslingssaker, som kan gå flere tiår tilbake i tid.

Varslingsutvalget har vurdert å opprette en egen varslingsenhet i Arbeidstilsynet eller Likestillings- og diskrimineringsbudet (LDO), men konkluderer med at et frittstående ombud vil være mest hensiktsmessig.

Når det gjelder kostnader, tar utvalget utgangspunkt i LDO, som mottar ca. 1.900 forespørsler om veiledning årlig. Med en organisasjon av samme størrelse – ca. 40 ansatte – vil driftskostnadene være om lag 43 millioner kroner i året.

En tvistenemnd etter modell fra Diskrimineringsnemnda er forventet å koste 15–20 millioner kroner per år i drift.

Kostnadene blir trolig et viktig spørsmål når Stortinget, etter en høringsrunde, skal ta stilling til forslagene. Det er ingen tvil om at et ombud vil få krevende oppgaver, både personellmessig og økonomisk, men det vil utvilsomt ha stor betydning for varslingsinstituttets status, for samfunnets syn på varsling og for de personene som får hjelp.