Kommuneloven presiserer at selvstyret må utøves innenfor nasjonale rammer som Stortinget fastsetter i lov og gjennom vedtak, påpeker Jan Inge Krossli. Illustrasjonsfoto: Terje Lien

Selvstyrets begrensninger

Kommentar. Forslaget til ny kommunelov styrker det lokale selvstyret, men minner også om dets begrensninger – som fylkespolitikere i Finnmark burde merke seg.
22.3 2018 08:58
Det er ikke greit at en fylkeskommune nekter å følge opp lovlig fattete vedtak.

Kommuneloven er lokaldemokratiets grunnlov. Den lovfester rammer for hvordan kommunene skal styres politisk og drives administrativt.

Kommuneloven får nå en full overhaling for første gang siden 1992. Etter en omfattende utredning og høring, la kommunalminister Monica Mæland (H) fram regjeringens forslag sist uke.

Det lokale selvstyret ble grunnlovsfestet i 2016, og regjeringen foreslår nå å lovfeste det helt eksplisitt i kommuneloven. 

Den foreslår også å lovfeste prinsipper for forholdet mellom nasjonale og lokale myndigheter:

  • Forholdsmessighetsprinsippet sier at det kommunale selvstyret ikke bør begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål.

  • Nærhetsprinsippet sier at offentlige oppgaver fortrinnsvis bør legges til organer som er så nær innbyggerne som mulig.

  • Finansieringsprinsippet sier at innenfor rammene av nasjonal økonomisk politikk bør kommuner ha frie inntekter som gir økonomisk handlingsrom.

I tillegg lovfestes det at nasjonale myndigheter må ha hjemmel i lov eller forskrift for å kunne gripe inn overfor kommunene.

Dette gjør at det lokale selvstyret styrkes i den nye kommuneloven. Men med den pågående debatten om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner, er det også interessant å se på hvilke begrensninger loven setter for det lokale selvstyret.

Lovforslaget minner om at Norge er en enhetsstat. Derfor presiserer kommuneloven at selvstyret må utøves innenfor nasjonale rammer som Stortinget fastsetter i lov og gjennom vedtak. 

Én av disse rammene er selve kommuneinndelingen. Forslaget til kommunelov sier at: «Endringer i den kommunale og fylkeskommunale inndelingen gjøres etter regler som er fastsatt i lov» – og dette er ikke nytt. Det er inndelingsloven som regulerer dette. Her fastslås det blant annet at «Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke».

Og det gjorde Stortinget sist juni, med stort flertall. 19 fylkeskommuner ble slått sammen til 11 – mot vedtak i flere fylker. Stortinget har de siste 20 årene fulgt en selvpålagt frivillighetslinje, og ikke slått sammen kommuner mot deres vilje. Men lovverket gir altså Stortinget den muligheten, som flertallet i fjor valgte å bruke i enkelte sammenslåinger av fylker og kommuner.

Alle andre kommuner og fylker har valgt å gå videre med sammenslåingen Stortinget har vedtatt, mens fylkestinget i Finnmark sist uke valgte å avvise sammenslåingsavtalen de var blitt enige med Troms om.

De vedtok også å avholde en folkeavstemning. Det kan de etter loven, men det vanlige er å høre innbyggerne før en beslutning fattes, ikke ett år etter. En folkeavstemning nå vil ha liten effekt.

Stortinget vedtok å slå sammen Troms og Finnmark, men innenfor den rammen kunne de to fylkene tatt ansvar for å skape et nytt fylke. For det lokale selvstyret er det et nederlag at forhandlingene ikke første fram. Med meklingshjelp fra departementet ble de enige om en avtale, som Finnmark forkastet. Det er paradoksalt at Finnmark fylkesting i realiteten overlater viktige beslutninger om fylkets framtid til den regjeringen de kritiserer så sterkt.

Hvis partene i nord ikke ble enige, har statsråden sagt at departementet vil sette ned en fellesnemnd, slik Troms også har bedt om. Dette omtaler politikere og medier i Finnmark som en «trussel» fra Mæland. Men hun gjør altså ikke noe annet enn det inndelingsloven sier hun skal. 

«Oslo-makta» er et hyppig brukt skjellsord i debatten i Finnmark. Stortinget ligger riktignok i Oslo, men det er altså en folkevalgt forsamling med representanter fra hele landet. Finnmark er ganske godt representert. Vi har ikke noe annet nasjonalt folkestyre enn gjennom Stortinget. Og vi har ikke noen annen rettsstat enn den som bygger på lovverket.

Det er helt greit å være uenig i beslutningene stortingsflertallet tar, men det er ikke greit at en fylkeskommune nekter å følge opp lovlig fattete vedtak. Det handler om å forstå og respektere rammene for det lokale selvstyret, de demokratiske spillereglene.

Politikere og folk i Finnmark er sinte fordi rikspolitikerne bruker makt mot dem. Finnmark har en historie og et forhold til nasjonale myndigheter som gjør det forståelig. Samtidig er Finnmark en fylkeskommune på linje med andre, som ikke kan få særbehandling. Det er ikke mest demokratisk at de som roper høyest skal få viljen sin.

Delta i debatten

Kommentarfeltet er stengt til 23. juli. Velkommen tilbake da!