Alle bygder skal med

Det har vært konferanse for sammenslåingskommuner på Gardermoen. Temaene var mange. For dem som skal bygge nye kommuner, står oppgavene i kø. Mye av arbeidet går greit, men hvordan man skal ivareta nærdemokratiet finnes det ikke en enkel oppskrift på. Det er et spørsmål som ble diskutert mye på konferansen, og som er et tema i fellesnemnder og kommunestyrer.

• Se video:Opptatt av å bevare lokaldemokratiet

Redselen for å bli usynliggjort ligger alltid på lur for representantene fra de minste kommunene. Derfor letes det etter modeller som gjør at grender og bygder kan få en stemme i den nye kommunen. Fra de største kommunene ønsker man ofte å komme sine små naboer i møte. Raushet fra de store har vært nøkkelen for å få til avtaler mange steder.

I avtalene som er gjort mellom kommunene, handler mye om at ingenting skal forandres. Alt skal ligge der det ligger i dag, inkludert rådhusene, som visstnok skal fylles med kommuneadministrasjon som før. Men særlig der flere enn to kommuner slår seg sammen, kan det bli vanskelig å opprettholde fulle rådhus over tid. Det er grenser for hvor mange administrasjonsbygg en kommune trenger.

Noe annet er det med nærdemokratiet. Det er sagt fra regjeringen at demokratiet skal styrkes ved denne reformen. Det velger mange å tolke som at flere skal bli hørt, flere skal delta og engasjere seg, uten at kommunestyrene blir store som nasjonalforsamlinger.

Løsningen blir lokale utvalg som kan hete bydelsutvalg, nærdemokratiutvalg, kommunedelsutvalg, lokalutvalg eller annet. Skal man ha faste utvalg, kommer fort spørsmålet om hva de skal ha ansvar for. Det går an å delegere ganske mye til disse utvalgene.

Oslo har gått lengst med sine direktevalgte bydelsutvalg. De har egen administrasjon med ansvar for blant annet helse, sosial og barnehagesektoren. Hver bydel er like stor som en mellomstor kommune, og Oslo-modellen er ikke blitt kopiert av noen.

Andre kommuner bruker lokalutvalgene sine mest som høringsorganer som får uttale seg om alt som skal skje i deres område. I tillegg har noen en liten pott penger til nærmiljøtiltak som benker, grøntområder og små kulturarrangementer. Fredrikstad har 21 lokalsamfunnsutvalg med denne funksjonen. Medlemmene rekrutteres blant innbyggerne.

Stavanger og Haugesund har også liknende modeller. Stavanger skal slå seg sammen med to naboer, og vurderer nå en ny modell.

I Tromsø har de 20 utviklingslag. På kommunens nettside står det at de skal arbeide for kulturell, sosial og næringsmessig utvikling av bygdene. Alle innbyggere i bygda er medlemmer av utviklingslaget. Utviklingslagene er høringsinstans for viktige saker for lokalsamfunnet, og de kan fremme saker for kommunestyret.

I Bodø har de fire kommunedelsutvalg med sju medlemmer som velges for fire år sammen med kommunestyret i kommunevalget. Organet skal fremme lokalområdets interesser overfor kommunestyret og andre politiske utvalg. Plansaker skal sendes til utvalgene. Ellers behandler de saker om bosetting, oppvekstmiljø, helse, omsorg, arealdisponering, kommunikasjon, service, sysselsetting og næringsutvikling. Utvalgene kan ta initiativ og gi råd.

Øvre Eiker er en kommune mange ser til for løsninger. De har seks by- og grendeutvalg rekruttert blant engasjerte innbyggere. Stedsutvikling er den viktigste oppgaven. Utvalgene bidrar i planarbeidet med innspill og folkemøter. Utvalgene holder også kontakt med lag og foreninger i området. Kommunestyret setter rammer for utvalgene, som har kontaktpersoner i kommunen. Dette har fungert bra for Øvre Eiker i flere tiår.

En annen løsning for å fange nærdemokratiet, er å ha ad-hoc-utvalg etter behov. Utvalget opprettes med innbyggere og kanskje en kommunestyrerepresentant eller to. De løser en konkret oppgave før de oppløses.

Problemet med de faste utvalgene er at de i perioder kan ha få saker, og da daler interessen. Utvalgenes gjennomslagskraft inn i kommunestyret kan også være varierende. Hvis utvalgene føler de aldri blir hørt og tatt hensyn til, oppleves det som skinndemokrati. Da gidder ikke folk å være med.

Lokal tilpasning blir viktig når man velger lokaldemokratimodell. Kommunebyggere må spørre seg: Hva passer vår kommunes geografi? Er det sterk eller svak lokal tilhørighet? Ønsker vi kommunedeler som nesten styrer seg selv, og som dermed gir forskjeller innad i kommunen, eller er like tilbud over hele kommunen viktigst? Vil vi ha velforeninger eller minikommunestyrer?

Demokratireform er enkelt å si. Men ikke like enkelt å lage.