Lektor Simon Malkenes' beskrivelser av en undervisningstime på Ulsrud videregående har skapt stor debatt, men ikke så mye om hvordan skolen kan løse sine utfordringer. Foto: Odin Jæger, VG/NTB scanpix
Lektor Simon Malkenes' beskrivelser av en undervisningstime på Ulsrud videregående har skapt stor debatt, men ikke så mye om hvordan skolen kan løse sine utfordringer. Foto: Odin Jæger, VG/NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skoledebatt sporet av

Debatten som en lektor startet om forholdene i Oslo-skolen i Dagsnytt 18, gikk raskt over i en diskusjon om ytringsfrihet og krenkelser.

Det kan virke som om elevenes vern mot krenkelser brukes som et skalkeskjul mot uttalelser som setter skolen i et dårlig lys

Saken demonstrerer hvor svakt lærernes ytringsfrihet står når det oppstår en debatt om læringsmiljø og skoleordninger. Selv om «alle» mener at lærerne bør bruke sin ytringsfrihet, tar det sjelden lang tid før noen roper «men».

Det er synd, og fører til at mange av dem som bør delta i slike debatter, vegrer seg og tenker at omkostningene blir for store.

Den viktige debatten Simon Malkenes tok opp, gjelder hvordan svake elever blir ivaretatt i Oslo-skolen – Malkenes jobber på en videregående skole med store utfordringer. Han mener problemene har sammenheng med det frie skolevalget i kommunen, som gjør at elever med dårlige karakter, og fra de laveste sjikt i samfunnet, samles på noen få skoler.

Han etterlyser et system der lærerne kan «melde barnas behov oppover i skolesystemet, bli hørt og få hjelp og ressurser til å hjelpe dem».

For å skildre hvordan en undervisningstime på hans skole kan arte seg, leste Malkenes i Dagsnytt 18 opp en beskrivelse av en time dominert av bråk og kaos. Elevenes navn hadde han byttet ut med bokstaver.

Elevene i klassen svarte med et innlegg i Aftenposten der de skrev at de følte seg krenket av beskrivelsen. De underskrev innlegget, som de skal hatt fått hjelp av en lærer til å formulere, med hvilken klasse de går i. Dermed bidro de selv til at de blir lettere å identifisere, noe læreren som hjalp til, burde rådgitt dem om.

Rektor David Dunlop og Utdanningsetatens leder Astrid Søgnen reagerte med å ta elevenes opplevelse av krenkelse på det største alvor, under henvisning til de nye bestemmelsene i opplæringsloven som pålegger skolen «skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev».

All den tid elevene var anonymisert i lærerens beskrivelse av timen, er det vanskelig å se at bekymringen for elevenes opplevelse av krenkelse kan rettferdiggjøre en reaksjon mot Malkenes. Dette minner mer om en opplevelse av ubehag over at forhold i Oslo-skolen beskrives så direkte og så lite flatterende, i en kommunene som i større grad enn de fleste framstiller seg som en foregangskommune på feltet.

At negativ oppmerksomhet rettes mot en lærer som uttaler seg offentlig om forhold i skolen, virker dessverre velkjent. – Det er for lite ytringsfrihet i norsk skole i dag, sier leder Rita Helgesen i Norsk Lektorlag. Og hun har ikke bare Oslo-skolen i tankene.

Ifølge tall fra organisasjonens medlemsundersøkelse i 2017 er over halvparten av lærerne redde for å kritisere forhold ved egen skole fordi de frykter negative reaksjoner. Fire av ti velger rett og slett å la være å si fra av den grunn.

Andre undersøkelser peker i samme retning. I en Fafo-undersøkelse fra 2016 sier 30 prosent i Utdanningsforbundet seg enig i at: «Toppledelsen begrenser mine muligheter til å ytre meg offentlig av hensyn til virksomhetens omdømme». Det må være fattig trøst at lærerne er de som i minst grad opplever slike begrensninger av de sju fagforbundene i undersøkelsen.

Det er forstemmende at vi i dag ikke har kommet lenger enn at stilles tvil ved berettigelsen av uttalelser som dem Malkenes kom med i Dagsnytt 18, all den tid enkeltelever ikke kan identifiseres.

Det er forstemmende om lærernes ytringsfrihet igjen forsøkes begrenset, når det tilsynelatende er stor enighet om at forholdene i skolen best belyses av dem som har sitt daglige virke der. I denne saken kan det virke som om elevenes vern mot krenkelser brukes som et skalkeskjul mot uttalelser som setter skolen i et dårlig lys.

Det er å håpe at skoleledelsen i Oslo og på Ulsrud videregående straks legger død en personalsak mot Malkenes, dersom de vurderer en slik sak. Malkenes har reist en viktig debatt om hvordan svake elever skal ivaretas slik at de får en god skolehverdag, lærer det de skal og unngår å bli en del av frafallsstatistikken. Det skal ikke møtes med represalier.

At inntakssystemet og ressurstildeling i skolen er en del av en slik debatt, er opplagt. Skoleledelsens bekymring for elevenes følelse av å være krenket, er i dette tilfellet på langt nær god nok grunn til å legge lokk på en viktig debatt.