– Det er bra at ordfører Bjørn Ole Gleditsch (H) nå synes å innse at organiseringen i Sandefjord har vært umoderne og et problem i seg selv, mener nyhetsredaktør Ole Petter Pedersen. Foto: Terje Lien
– Det er bra at ordfører Bjørn Ole Gleditsch (H) nå synes å innse at organiseringen i Sandefjord har vært umoderne og et problem i seg selv, mener nyhetsredaktør Ole Petter Pedersen. Foto: Terje Lien
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når handlekraft brukes feil

En toppleder er ikke en butler som skal følge politikernes ordre i ett og alt.

Det blir som om styret i fotballklubben skal bestemme hvem som skal spille på midtbanen. En stund kan det gå bra, men ikke i lengden.

Politikernes innblanding i ansettelser og organisasjon gjør det mindre attraktivt å søke rådmannsjobb i Sandefjord, tror Venstres gruppeleder Karin Virik. Hun kommenterer utfordringen kommunen har fått med å rekruttere etterfølgeren til Gudrun Grindaker, som i fjor mistet flertallets tillit.

«Rådmannen får ikke organisere sin egen ledergruppe og ansette dem hun vil. Hvilken oppegående, dyktig rådmann vil ha et slikt styre», spør Virik.

Ordfører Bjørn Ole Gleditsch (H), som var den helt sentrale politikeren da Grindaker ble kastet, erkjenner overfor Kommunal Rapports digitale dagsavis at det kan være på tide å vurdere modellen i Sandefjord på nytt – og altså gi rådmannen mer administrativ kontroll.

Kommunen har nå en konstituert rådmann, etter at Stein Rismyhr ga seg av helseårsaker sist uke. Det blir samtidig hevdet at fylkesrådmann Georg Smedhus valgte Indre Østfold framfor Sandefjord som sin nye arbeidsplass, da han nylig hadde tilbud fra begge. Verken Smedhus eller Gleditsch har villet kommentere den påstanden, heller ikke overfor Kommunal Rapport mandag.

Sandefjord har hatt gode resultater å skryte av over flere år, og har ikke hatt noe imot å fortelle om dem. Når kommunen nå i løpet av kort tid framstår som lite attraktiv for de dyktigste lederne i Kommune-Norge, må politikerne gå i seg selv.

Virik peker på et tilsynelatende sentralt problem i den nye kommunen. Topplederen får ikke det armslaget som trengs for å kunne gjøre jobben på den måten administrasjonssjefen ønsker. Det blir som om styret i fotballklubben skal bestemme hvem som skal spille på midtbanen. En stund kan det gå bra, men ikke i lengden.

Det merkelige er ikke at kommuner har politikere som overstyrer rådmannen i for stor grad. Det er jo nemlig én årsak til at kommuneloven nå blir endret, slik at rådmannen selv vil rå over ansettelsene.

Kommunal Rapport fortalte sist uke om nyeste kapittel i Kvænangen, der rådmannen har fått tillit fra et flertall, mens politikerne for kort tid siden sa opp kontorsjefen etter benkeforslag i kommunestyret. Man trenger ikke ha master i arbeidsrett for å forstå at den oppsigelsen blir anket.

Nei, det rare er at dette skjer i nye Sandefjord. Kommunen som startet hele reformprosessen, og som skulle være fyrtårnet som skulle vise vei. Grindaker mistet flertallets tillit i en sak som i alle fall delvis også handlet om rådmannens frihet til å organisere administrasjonen, selv om det ikke var helt unaturlig at fellesnemnda var involvert i hvordan den nye kommunen skulle være organisert. I løpet av kort tid har suksesshistorien om Sandefjord fått flere riper i lakken.

I en masteroppgave ved Universitetet i Agder i 2013 skriver Mette Fjulsrud om samhandling mellom politisk og administrativ ledelse. Hun peker på at samhandlingen «utfordres av krevende saker og påvirkes av hvem som innehar de ulike funksjonene (i større grad enn hva slags politisk tilhørighet politisk ledelse har).»

Fjulsrud trekker også fram politikernes inngripen i rådmannens ansvarsområde som ett av tre felt som beskrives som «særlig problematisk».

Utfordringen er godt kjent fra før, men det har vært skrevet mange taler om hvor viktig det er med tydelige skiller mellom politikk og administrasjon – og hvor viktig det er at rådmannen som toppleder får rom til å lede. Det er langt mer enn bare å effektuere politiske vedtak – noe rådmannen også skal gjøre.

At ordfører Gleditsch nå synes å innse at organiseringen i Sandefjord har vært umoderne og et problem i seg selv, er bra. Styringsmodellen er ikke noe ordføreren har funnet på alene, men den har vært gjenstand for politisk diskusjon en god stund. Flere partier i bystyret har vært kritiske.

Kommunelovutvalget var i sin tid klare på at det var viktig å rydde opp i rolleblandingen, selv om utvalget formulerte seg mer sobert enn som så. Kommunal Rapports arkiver er søkk fulle av saker hvor politikerne har gått langt inn i rollen som administratorer. En rolle de sjelden kler.

«Departementet vil også trekke fram at kommunedirektørens ansvar for administrasjonen tilsier at kommunedirektøren også har ansvaret for dem som er ansatt i administrasjonen og for at de rette personene blir ansatt. Forslaget har fått bred støtte i høringen. (..) Selv om forslaget kan sies å gripe inn i det kommunale selvstyret, kan det ikke få avgjørende betydning», skriver regjeringen i forslaget til ny kommunelov, som ble lagt fram tidligere i år.

Kommunalkomiteen på Stortinget fremmer etter planen sin innstilling 31. mai. Jeg er ikke den eneste som vil bli svært overrasket om ikke et samlet storting også gir sin tilslutning til å forbedre lovverket her. Det vil plassere ansvaret for administrasjonen tydelig hos topplederen. Akkurat der ansvaret også hører hjemme.