Selvstyre i teori og praksis

Kommentar. Rikspolitikerne gir kommunene selvstyre med den ene hånda og strammer styringen med den andre.
25.6 2018 10:57

Stortingspolitikerne frøs på ryggen og fikk hjertebank for lokaldemokratiet da de vedtok den nye kommuneloven i begynnelsen av juni.

Det er all grunn til å feire den nye kommuneloven. Her følger Stortinget opp det historiske vedtaket fra 2016 om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret.

Kommuneloven har fått en ny formålsparagraf som slår fast at den skal fremme det kommunale selvstyret.

Den nye loven fastsetter også tre prinsipper for forholdet mellom kommunene og staten:

·       Det kommunale selvstyret bør ikke begrenses mer enn nødvendig for å ivareta nasjonale mål.

·       Offentlige oppgaver bør fortrinnsvis legges til forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne.

·       Kommunesektoren bør ha frie inntekter som gir økonomisk handlingsrom, innenfor rammen av nasjonal økonomisk politikk.

Når jubelen for den nye kommuneloven har lagt seg, er det tid for å se på hvordan rikspolitikerne etterlever prinsippene i praksis.

Flere av de store politiske debattene i kommunesektoren i vår har nettopp handlet om forholdet mellom stat og kommune. De viser tydelig at det lokale selvstyret ikke er et prinsipp som enkelt kan slås fast i lovverket. Det er et kontinuerlig spenningsforhold mellom stat og kommune, en maktkamp mellom lokale og nasjonale folkevalgte.

Når jubelen for den nye kommuneloven har lagt seg, er det tid for å se på hvordan rikspolitikerne etterlever prinsippene i praksis.

Bemannings- og pedagognormen for barnehagene har vært den heteste debatten og den viktigste saken for kommunesektoren denne våren. Den handler både om penger og inngripen i selvstyret. Et samlet storting stemte for å stille krav til bemanningen i hver enkelt barnehage, og til andelen pedagoger.

Denne og andre bemanningsnormer er en «begrensning av det kommunale selvstyret for å ivareta nasjonale mål». Kommuneloven sier altså at slike begrensninger ikke skal pålegges «mer enn nødvendig» – og her ligger selvsagt stridens kjerne.

Rikspolitikerne mener bemanningsnormer er nødvendig for å nå nasjonale mål om kvaliteten på tjenestene. En liknende norm er blitt innført i skolen, mens det i en rekke andre tjenester er blitt innført nye kompetansekrav. Fra i år er for eksempel alle kommuner lovpålagt å ha lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster. Snart kreves det også ergoterapeut og psykolog.

Kommunene og KS mener på sin side at dette er større begrensninger enn nødvendig i det lokale selvstyret. Like enstemmig som Stortinget gikk inn for bemanningsnorm i barnehagene, gikk KS’ landsstyre uka etter imot slike normer. Det er de samme partiene som er representert begge steder. Landsstyret i KS mener at «bindende normer representerer en sterk inngripen i det kommunale selvstyret».

KS liker å bruke regjeringens perspektivmelding mot dem. Her understreker regjeringen selv at kommunene gjør jobben sin best når de får handlingsrom: «Det er også uheldig å låse framtidige løsninger i form av øremerking, lovfesting og individuelle rettigheter som fritas fra helhetlige prioriteringer og lokale tilpasninger».

Bemanningsnormer er en slik detaljstyring som regjeringen selv mener vil hindre effektivisering av offentlig sektor – som er nødvendig for å løse voksende velferdsutfordringer med langt mindre penger enn før.

I verste fall kan sterkere statlig inngripen i hvordan kommunene løser sine oppgaver føre til dårligere oppnåelse av nasjonale mål. Hvis kommunene må binde opp store ressurser i barnehagene, blir det mindre til helse og omsorg. I hvert fall hvis bemanningsnormen ikke fullfinansieres.

Finansiering har vært det v

I verste fall kan sterkere statlig inngripen i hvordan kommunene løser sine oppgaver føre til dårligere oppnåelse av nasjonale mål.

iktigste i vårens debatt – det tredje prinsippet i den nye kommuneloven. KS mener normen for barnehagene er underfinansiert med 1 milliard kroner når den er fullt innført i 2021.

Lokalt selvstyre og statlig styring er to sider av samme sak. Hvis kommunene skal spille den viktige rollen som førstelinjen i velferdssamfunnet, så må de også leve med at staten passer på at nasjonale mål nås.

Men velferdskommunene som har vokst fram i Norge etter andre verdenskrig er mer enn gjennomførere av rikspolitiske vedtak. Kommunenes viktige rolle bygger på en erkjennelse av at offentlig tjenester blir gitt mest effektivt nærmest mulig innbyggerne – basert på lokal kunnskap, lokale prioriteringer og muligheten til å se tjenester i sammenheng.

Skal dette fungere, må kommunene få handlingsrom. Rikspolitikerne vet det, men det er så vanskelig å holde seg unna. De vil dels ha politisk ære for gode resultater, men drives også av et oppriktig ønske om best mulig tjenester.

 

 

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.