Åpenhet om inntekt og skatt en viktig del av demokratiet

Skatteetaten publiserte i dag, onsdag, skattelistene for 2017. Der kan vi lese at formuen til ordførerne har økt til om lag 1,2 milliarder kroner. Vi kan liste hvem som står oppført med størst beregnede verdier, høyest netto inntekt og høyest utlignet skatt.

Sjøl står jeg oppført i skattelistene med en lignet inntekt på 886.601 kroner, en beregnet formue på 144.047 kroner og en utlignet skatt på 359.250 kroner. Bruttoinntekten min er i realiteten litt høyere, nettoformuen er klart høyere, mens skattenivået i listene er riktig. Men det at tallene ikke gjenspeiler nøyaktig hva jeg tjente og hva jeg har i formue, betyr det at de ikke skal publiseres?

Slett ikke. Skattelistene gir i stort et godt bilde av hva den enkelte bidrar med til fellesskapet i form av skatt. Listene gjør det også mulig for allmennheten å følge med på hva de med høye og lave inntekter i utgangspunktet bidrar med i form av skatteinntekter som skal drifte eldreomsorg og skolegang.

• Les også: Ingen privatsak (kommentar)

Noe av det som skiller demokratiet fra andre styreformer er at det i demokratiet er innbyggerne som eier de offentlige institusjonene. De tilhører ikke en elite som tilfeldigvis er født til makt, eller har tilrevet seg makten på en annen måte.

For at et demokrati skal fungere som nettopp det, kreves det at eierne har innsyn i hva som foregår. Uten innsyn blir det mulig både å undergrave demokratiet og ta seg til rette på ulovlig vis.

Derfor er det i dag helt naturlig at vi skal ha innsyn i skoleresultater, brukerundersøkelser, dokumenter et departement sender til et annet, bilag fra ordførerens reiseregning – og i skattelistene. I 2012 publiserte Statistisk sentralbyrå, Universitetet i Oslo og Frischsenteret for økonomisk forskning analyser som indikerer at skattemoralen blir bedre når åpenheten er større. Åpne lister bidrar altså til mindre skattesnyteri.

• Les også: Taper stort på Thon-stiftelse

At listene ikke gir alle svar, betyr ikke at vi ikke kan finne interessante ting i dem. For Kommunal Rapport er det etter mitt skjønn naturlig å studere forholdet mellom politikerne, og ikke minst mellom politikerne og velgerne. Er det fortsatt slik at politikerne tjener mye mer enn innbyggerne?

Dette krever mer undersøkende journalistikk enn «De rikeste under 30», som bare er én av mange lister som er publisert i dag. For min egen del synes jeg slike lister dominerer pressedekningen i for stor grad. Det er mer interessant at 9.292 innbyggere under 67 år står oppført uten inntekt og med formue på minst 1 million kroner. Til sammen har denne gruppa en formue på 74 milliarder kroner i formue. De betalte i snitt 72.500 kroner i skatt i fjor; en femtedel av det jeg selv betalte inn. Det er ikke sikkert vi som samfunn har beskattet formue på riktig måte tidligere. Dagens regjering trekker i retning av at slike verdier ikke skal beskattes. Skattelistene kan bidra til en løpende debatt om vi treffer riktig.

Skatteinntektene til Norge har de siste årene gått kraftig i retning av at arbeidstakerne beskattes mer, mens «upersonlige skattytere» betaler en mindre andel. Vanlige folk hadde per september i år stått for 80 prosent av skatteinntektene, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Dette henger delvis sammen med at skatteinntektene fra petroleumssektoren har falt betydelig, men også regelendringer som senker selskapsskatten. Da blir det bare enda viktigere at allmennheten har innsyn i hva den enkelte bidrar med til fellesskapet i form av skatt.

Det er også interessant at vi har politikere i kommunestyrer rundt om i landet som sitter på store formuer – i enkelte tilfeller flere hundre millioner kroner. Det må være bra at folk som lykkes i næringslivet tjener gode penger. Men hvilke utfordringer gir det når man både er en svært mektig aktør i næringslivet og samtidig sitter i en sentral politisk rolle som skal legge forholdene best mulig til rette både for innbyggere og næringsliv i kommunen? Slike diskusjoner er det viktig å ha gående i et velfungerende lokaldemokrati.

Skal vi kritisere skattelistene, må det være at de gir for lite informasjon om hva som betales til fellesskapet. Skatteregler og hull i systemet gjør at man ikke nødvendigvis betaler inn det som oppgis som skatt i listene. Utsatt skatt eller reelt innbetalt skatt er for eksempel elementer som ville økt kvaliteten på oversikten.

Et annet spørsmål er i hvor stor grad de som utfører tjenester på vegne av det offentlige, også bidrar med skatt. Vi har allerede hatt en diskusjon om de mikroskopiske skatteinntektene samfunnet får fra Facebook og Google – selv om de har overtatt store deler av annonseomsetningen som tidligere gikk til medieselskaper i Norge som betalte betydelig mer skatt. Man kan ikke kreve i et offentlig anbud at selskapet som skal få kontrakten betaler skatt til Norge, men vi kan ha en løpende debatt om ikke skattereglene er utdatert hva gjelder å håndtere selskaper som opererer i mange land. Da må vi også vite hva både selskapene og eierne faktisk står oppført med av utlignet skatt.