Politikerne må bli flinkere til å skaffe seg kunnskap om hva som må til for å møte eldrebølgen på en god måte. Illustrasjonsfoto: Frank May, NTB scanpix

Dårlig forberedt på eldrebølgen

Kommentar. For mange kommuner mangler planer for eldreomsorgen, og for få politikere og ledere interesserer seg for kvaliteten på tjenestene.
29.11 2018 07:34
Å gjøre analyser av egen kommune og undersøke hva tallene kan bety for tjeneste-tilbudet, er svært viktig.

Helt siden 2005 har Helse- og omsorgsdepartementet påpekt at framtidas omsorgsutfordringer bør være tema i kommunenes planarbeid. Dette fordi antallet eldre vil øke kraftig, samtidig som helsepersonell er mangelvare. Likevel ser mange ut til å være utforberedt på det som vil komme.

Det neste drøye tiåret, fram mot 2030, kan antall mottakere av omsorgstjenester øke med nærmere 25 prosent, eller ca. 60.000 personer, ifølge SSBs framskrivninger. Tallene er usikre, men skriften på veggen er likevel tydelig: Langt flere mennesker vil de kommende årene ha behov for helse- og omsorgstjenester fra kommunen.

Utviklingen vil variere geografisk. Mens for eksempel bare hver åttende innbygger i Oslo vil være 70 år eller mer i 2040, vil dette gjelde hver tredje innbygger i enkelte distriktskommuner, ifølge SSBs hovedalternativ for befolkningsutviklingen. Å gjøre analyser av egen kommune og undersøke hva tallene kan bety for tjenestetilbudet, er derfor svært viktig.

Mange kommuner har like fullt svært mangelfulle planer, går det fram av en ny rapport fra Riksrevisjonen, der både tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen er undersøkt. Hvor mange det gjelder, vet man ikke, heller ikke fylkesmennene, som har som oppgave å følge med på dette.

Kvaliteten på tjenestene er det også mangelfull kunnskap om. Det gjelder både hos sentral myndigheter, som står for politikk- og tilskuddsutformingen, men også hos kommunene.

Det som er kjent fra forskning, undersøkelser og tilsyn, er omfattende problemer med underernæring, sviktende legemiddelhåndtering og fallskader blant eldre, påpeker Riksrevisjonen. Dette er faktorer som også delvis henger sammen; for eksempel kan underernæring ha sammenheng med fall.

I tillegg til de negative konsekvensene svikt på disse områdene har for den eldre selv og deres pårørende, kan følgene bli økte kostnader for samfunnet i form av større pleiebehov og flere sykehusinnleggelser.

Selv om mange kommuner ønsker å fortsette å vri tjenestetilbudet fra institusjon til hjemmetjenester, har mange mye å gå på når det gjelder forebyggende tiltak og bruk av velferdsteknologi. For eksempel har det lenge vært et mål at alle hjemmeboende med demens skal ha et dagaktivitetstilbud – et viktig tiltak for den eldre selv, men også for å utsette behovet for heldøgns omsorg og avlaste de pårørende. Men også her er det langt igjen.

Å rekruttere og beholde kompetente fagfolk i tjenestene er en grunnleggende forutsetning for god omsorg. En beregning fra KS tilsier at behovet for årsverk vil øke med 24 prosent fra 2016 til 2026, men ujevnt fordelt på grunn av ulikhet i befolkningsutviklingen.

Å beholde ansatte og gi dem opplæring og utdanning, er like viktig som nyrekruttering. I dag er en firedel av personalet som jobber direkte mot brukerne uten fagutdanning, og nesten halvparten av disse har bare grunnskole eller mindre utdanning.

Det er også verdt å merke seg at sykehjem og hjemmetjeneste kommer langt ned på lista over ønsket arbeidsplass blant nyutdannede sykepleiere. Viktig for dem er mulighetene for heltidsstilling, kompetanseutvikling og et godt arbeidmiljø. Samtidig er turnoveren stor, mange sier de ønsker å slutte – begrunnet med høyt tidspress, mye arbeid alene og stor fysisk og psykisk arbeidsbelastning.

Det store omfanget av deltidsarbeid – to av tre ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenesten jobber deltid –  samt det høye sykefraværet, er en del av problematikken både når det gjelder rekruttering og kvalitet i arbeidet.

Til tross for fagre ord om betydningen av frivillig arbeid som supplement til de kommunale tjenestene, synes dette problematisk å få til. Mange kommuner mangler kompetanse på å etablere, utvikle og følge opp samarbeid med frivillige organisasjoner og enkeltpersoner, følge stortingsmeldingen «Leve hele livet».

Det er med andre ord utfordringer nok å ta tak i. Politikerne må bli bedre til å etterspørre kunnskap om kvaliteten på dagens tjenester og å kreve – og medvirke til ­­– planer for framtidig kapasitet og kvalitet. Samtidig må de sørge for å ha ledere som har kunnskap og evne til å ta ansvar for utfordringene, og for at de selv får et godt beslutningsgrunnlag.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.