Tora Aasland har ledet Kommunesektorens etikkutvalg i siste periode. Nå skal utvalget settes sammen på nytt av KS. Arkivfoto.

Etikk burde ikke være et tiltak for bedre omdømme

Kommentar. Etikkutvalget i KS kan trenge et skarpere mandat, om det skal fungere som en vaktbikkje som kan heve standarden for kommunenes etiske oppførsel.
28.11 2018 08:18

Nok et etikkutvalg avslutter nå sin virkeperiode i KS. «Kommunesektorens etikkutvalg» ble første gang opprettet for snart 12 år siden, som et forum som skulle bistå sektoren i vanskelige spørsmål. Denne uka oppsummerte utvalget som har virket siden 2015, sitt arbeid. Nå skal KS oppnevne et nytt.

Utvalget har sikkert gjort en iherdig innsats, selv om medieinteressen, målt som omtale i Kommunal Rapports nettutgave, har vært marginal de siste årene:

Mange mener antakelig at diskusjoner om korrupsjon og utilbørlige fordeler ikke hører hjemme hos dem, fordi «slikt skjer jo ikke her». Samtidig avdekkes til stadighet lokale skandaler

Den ørlille interessen i 2016 er knyttet til en serie kritiske artikler om hva KS hadde ment om innsyn over tid. Liten medieinteresse kan ha mange forklaringer, for eksempel kan det være at vi som redaksjon ikke har gjort jobben vår. Jeg satt selv som nyhetsredaktør i nær fem år i denne perioden, og er i så fall en sentral forklaring.

Likevel: Jeg våger å påstå at liten medieomtale antakelig i større grad henger sammen med at utvalget ikke har drevet med noe som har blitt oppfattet som spennende eller grensesprengende.

Tvert imot har etikkutvalget etter hvert gitt et inntrykk av å befinne seg langt unna de konkrete sakene, der spenningen oppstår og problemene virkelig kommer til syne. Abstrakte diskusjoner er lite interessante å omtale.

Mye av problemet, etter mitt skjønn, er at feltet rett og slett ikke er viktig nok for kommunene. Mange mener antakelig at diskusjoner om korrupsjon og utilbørlige fordeler ikke hører hjemme hos dem, fordi «slikt skjer jo ikke her». Samtidig avdekkes til stadighet lokale skandaler. Noen tilfeldige eksempler:

  • Et barn av en rådmann kan sitte sentralt i et selskap som får en kontrakt det ikke var kvalifisert for.
  • En leder definerer flere innbyggere som psykisk utviklingshemmet, uten tilsynelatende å finne noe etisk problem ved å putte folk i en slik bås uten å snakke med dem først.
  • En toppsjef i et kommunalt foretak finner det helt naturlig at nærmest hele slekta får jobb i det samme foretaket.
  • Flere kommunale ledere sletter e-poster knyttet til en kontrakt med et selskap opprettet av en søster til en kommunalsjef, slik at det blir umulig å dokumentere ansvar for ulovlige innkjøp.
  • Innkjøpsansvarlige inngår avtaler med private utbyggere og kjøper systematisk inn kommunale boliger via fordyrende mellomledd.

Alt dette foregår – og mye mer. Men jeg kan ikke komme på én etisk betenkelig sak i Kommune-Norge de siste årene, hvor ikke forklaringen lokalt har vært «råtne epler». I Grimstad, hvor kommunen kjøpte ulovlig for 100 millioner kroner, har det vært så vanskelig å få ledelsen til å erkjenne ansvar at saken har versert i årevis og aldri tar slutt.

Teorien om råtne epler - altså at det er enkeltpersoner som er problemet, og ikke systemet, trekkes blant annet fram i politiutredningen fra 2009: «I nyere internasjonal politiforskning betraktes et ensidig fokus på «råtne epler» som et fokus på symptomer. Er kontrollmekanismene bare ute etter «å ta» enkeltpersoner, risikerer man å miste fokus på systemfeil og behovet for forbedringer i politiorganisasjonen. Uønskete og tragiske hendelser blir redusert til individuelle tjenestefeil», heter det blant annet.

Vi ser akkurat dette i kritikkverdige saker i kommunene, hvor et fellestrekk gjerne er nærmest ingen tegn til selvkritikk. I Tolga-saken var et tydelig budskap fra KS til kommunalministeren at dette var helt spesielt, og slett ikke slik i mange andre kommuner. Det er selvsagt riktig, men det var heller ingen som påsto at alle drev slik.

Etikkutvalget lanserte i fjor en oppdatert veileder om ytringsfrihet og varsling, hvor det står mye bra – men den har også møtt kritikk. Inntrykket man ønsker å avgi, kommer fram i et debattinnlegg fra KS hvor budskapet er: «Det er trygt å ytre seg kritisk». KS ønsker sikkert at det burde være trygt, men slik er det ikke. Det er bare å spørre varslerne i Grimstad og Fredrikstad, kommunelegen i Loppa eller hjelpepleier Anna Krogstad i Orkdal, for å ta noen tilfeldige eksempler.

Sett utenfra kan det tidvis virke som om mange i Kommune-Norge synes det er viktigere med en fin fasade utad – et godt omdømme, enn å erkjenne at sektoren kan ha problemer.

 

Et etikkutvalg kunne spilt en langt mer aktiv og kritisk rolle. Kunne vi fått en diskusjon om hva som er galt med kommunene, når flere av dem synes det er helt i orden å klassifisere folk som psykisk utviklingshemmede, uten å snakke med dem? For da er det jo virkelig noe som skurrer.

Mandatet til etikkutvalget har vært veldig vidt, og det er lett å forstå at utvalget har en krevende jobb hvor svært mange hensyn skal tas. Mandatet kunne for eksempel heller vært: «Utvalget skal sette den etiske standarden som enhver kommune, leder, ansatt og politiker bør strebe etter å holde, og påpeke brudd på denne standarden». Da kunne utvalgsleder blitt en vesentlig og interessant kilde, som i kraft av mandatet ville være forpliktet til å ta oppgjør med de mange som bommer på etikken. Utvalget kunne fungert som en vaktbikkje. Det gode arbeidet som gjøres, kommer i skyggen av skandalene som kommunene igjen gjør det de kan for å framstille som bare resultatet av «råtne epler», og ikke som resultatet av en systemsvikt.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.